Prajñāpāramitāsūtraen om praktiseringen av veien
From Wikipedia, the free encyclopedia
Prajñāpāramitāsūtraen om praktiseringen av veien (tradisjonell kinesisk: 道行般若波羅蜜經, pinyin: dàoxíng [dàohéng] bōrě bōluómì jīng, Wade-Giles: Tao hsing p'o-jo po-lo-mi-t'o ching) er en tidlig mahāyānabuddhistisk tekst. Det er en kinesisk oversettelse av det som i Tibet og Nepal kalles «prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers». Oversettelsen er på 30 kapitler (10 bokruller),[1] og ble foretatt av den indo-skytiske buddhistmunken Lokakṣema (147–189) i årene 172–179 e.Kr. Teksten er den eldste av seks bevarte oversettelser til kinesisk.[lower-alpha 1]
Prajñāpāramitāsūtraen om praktiseringen av veien | |||
---|---|---|---|
orig. 道行般若波羅蜜經 dàoxíng [dàohéng] bōrě bōluómì jīng | |||
Forfatter(e) | Lokakṣema (oversetter 172–179 e.Kr.) | ||
Sjanger | Mahāyānabuddhisme, prajñāpāramitā |
Lokakṣema's oversettelse samsvarer med manuskriptfragmenter skrevet på gandhāri med skriften kharoṣṭhī, og som er karbondaterte til ca 75 e.Kr. Disse fragmentene stammer fra den tidlige buddhistiske skolen dharmaguptaka og er funnet i grenseområdet mellom Pakistan og Afghanistan i den historiske regionen Gandhāra. Dharmaguptaka hadde prajñāpāramitātekster i sin kanon, og originalen som lå til grunn for Lokakṣema's oversettelse kan ha vært en gandhāritekst fra nettopp denne skolen.