![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/5/54/1947_Zhonghua_Minguo_Quantu.png/640px-1947_Zhonghua_Minguo_Quantu.png&w=640&q=50)
Kinesisk postalromanisering
From Wikipedia, the free encyclopedia
Kinesisk postalromanisering, eller Chinese Postal Map Romanization (kinesisk: 郵政式拼音; pinyin: Yóuzhèngshì pīnyīn) er et system for romanisering av kinesiske stedsnavn som ble tatt i bruk sent under Qing-dynastiet. Det ble forsøksvis tatt i bruk i 1903.[1] Det ble offisielt godkjent på The Imperial Postal Joint-Session Conference 帝國郵電聯席會議, som ble avholdt i Shanghai våren 1906.
![Thumb image](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/5/54/1947_Zhonghua_Minguo_Quantu.png/640px-1947_Zhonghua_Minguo_Quantu.png)
![Thumb image](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/f/fa/Postal_map_of_Shanghai_1930.jpg/640px-Postal_map_of_Shanghai_1930.jpg)
For det meste bygde systemet på prinsippene utviklet av Thomas Francis Wade i 1867 basert på beijinguttalen, og relativt ensartet tilpasset en noe sørligere uttale og de behov post og telegraf hadde. Noen avvik skyldtes fransk påvirkning; sentralposten hadde fra 1901 vært nesten uavbrutt under ledelse av franskmenn.[2]
Dette romaniseringssystemet ble beholdt også etter Qingdynastiets fall i 1912, og var i bruk på det offisielle postale atlas over Republikken Kina. Det holdt seg som norm også innen vestlig kartografi til langt innover på 1900-tallet.
Etter opprettelsen av Folkerepublikken Kina er dette systemet gradvis blitt fortrengt av pinyin, som etterhvert ble nærmest enerådende i alle fall for stedsnavn i Fastlands-Kina.