From Wikipedia, the free encyclopedia
Oslofilm eller Oslofilmene er en samling på ca. 180 kortfilmer produsert av Oslo kinematografer i perioden 1947 til 1982.
Filmene skulle « … gi(r) et bilde av Oslo i dag. Filmene vil bli vist på kinematografene i normalutgave, videre vil filmene bli nedkopiert til 16 mm og brukt i skolene og under foredrag og lignende. Negativet vil bli omhyggelig arkivert slik at ettertiden kan få et inntrykk av hvordan livet levdes i Oslo omkring 1950.»[1]
Hensikten med oslofilmene var å sikre dokumentasjon av Oslos miljøer og historiske utvikling, og resultatet ble en samling historiske filmer med helt enestående verdi, både i en byhistorisk, kommunalhistorisk og filmhistorisk sammenheng. Utgangspunktet for oslofilmene var på 1930-tallet, da Kristoffer Aamot (kinodirektør i Oslo) talte varmt for at norske filmskapere skulle satse på dokumentar- og kortfilmer. Oslo kinematografer hadde på dette tidspunktet store overskudd, og mye av dette gikk til kulturelle formål i byen, blant annet Vigelandsanlegget.
Aamots tanke var å produsere en helaftens film om Oslo. Sterk inspirert av Frederik Troels-Lunds store verk Dagligt Liv i Norden ville han gjøre noe av det samme for Oslo, men på film. Den store Oslofilmen skulle inneholde elementer både fra byens historie og fra dagliglivets Oslo. Filmen skulle være ferdig til 900-årsjubileet i 1950.
Men i stedet for en langfilm ble det mange kortfilmer. Aamots hensikt var fortsatt å dokumentere byen, med gater og trafikk, arbeidet, og livet i og mellom husene. Han tenkte seg rene arkivfilmer som skulle overleveres til kommende generasjoner. Og kanskje; etter tjuefem år, kunne filmene fornyes, og nye avtrykk av byen kunne festes til filmrullen for å dokumentere utviklingen.
Etter hvert ble kinematografene mer en tilskuddsgiver som unge filmskapere kunne søke penger fra. Aamots visjon om å dokumentere byens utsende og virksomhet ble på et vis beholdt, men filmene dreide mer i retning av å være rene opplysningsfilmer, og også som en slags bruksanvisning for hvordan byens innbyggere skulle leve og bo i det moderne storbysamfunnet som nå var i ferd med å vokse fram.
Filmene hadde også en identitetsskapende funksjon. De ble skapt i en periode som var preget av framtidsdrømmer og gjenreisingstrang. Fellesskapstanken var sterk, og filmene skulle bidra til å styrke innbyggerens lojalitet og følelse for hjembyen sin, på mange måter av samme grunner som man i dag skriver bygdebøker, men her altså på film. I noen av filmene er oppdragelse og formaninger tydelig tilstede. Det finnes også filmer som instruerer hvordan man beveger seg i trafikken, hvordan man krysser en gate og behovet for å samhandle som et kollektiv for å unngå kaos. Andre filmer er nesten rene turistfilmer. Reisetrafikkforeningen for Oslo og omegn, som i flere år hadde arbeidet med å lage en "vinterfilm" og en "sommerfilm", tok kontakt med Kinematografene for å få til et samarbeid. Dette resulterte i de to første filmene Oslo - et vinterturistsentrum (1947) og Oslo - sommerbyen mellom fjord og fjell (1948). Siden skulle det komme flere slike «skrytefilmer», og noen også med et (forsøksvis) humoristisk og ironisk skråblikk på Oslos fortreffelighet. Se for eksempel Oslo - et filmkvad fra 1963, regi Ivo Caprino.
Se Oslo byarkivs nettsider for katalog og fullstendig liste over titler.
Oslofilmene er avlevert til Oslo byarkiv, og sammen med Norsk filminstitutt er alle filmene restaurert og digitalisert. Ca. 70 titler er utgitt på tre DVD-produksjoner:
Filmene på DVD-ene er også tilgjengelige som strømming på plattformene Filmarkivet, Oslofilmer og på YouTube
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.