![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/6/68/OpAmp.jpg/640px-OpAmp.jpg&w=640&q=50)
Operasjonsforsterker
From Wikipedia, the free encyclopedia
Operasjonsforsterkeren (ofte forkortet til op-amp) er en elektronisk forsterker som brukes i analoge elektroniske systemer. Den brukes alltid sammen med passive komponenter, og kan da forsterke et signal eller utføre vanlige matematiske operasjoner på ett eller flere signaler, som addisjon, subtraksjon, tidsintegrasjon og tidsderivasjon.
Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. |
![](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/6/68/OpAmp.jpg/320px-OpAmp.jpg)
En operasjonsforsterker er oppbygd av ulike transistorkoplinger som ideelt sett skal gi en differensialforsterker med uendelig høy inngangsimpedans, uendelig høy råforsterking og null utgangsimpedans. Ved å bygge ett nettverk av passive komponenter som motstander, spoler og kondensatorer rundt operasjonsforsterkeren, kan en styre utgangssignalet med inngangssignalet etter ønske. En ideell operasjonsforsterker kan da kontrolleres ved hjelp av passive tilbakekoplinger alene. Dette gjør operasjonsforsterkren lite sensitiv for miljøpåvirkninger som eksempelvis temperatur eller prosessvariasjoner under kretsproduksjonen.
Tanken er hovedsakelig at en ingeniør skal kunne konsentrere seg om den ønskede funksjonen og slippe å kreere en hel forsterker for hver funksjon han ønsker seg. Operasjonsforsterkeren vokste opprinnelig ut av miljøet rundt analoge regnemaskiner.
Tidlige operasjonsforsterkere var moduler oppbygd av diskrete komponenter med radiorør som aktive forsterkerelementer. Med bruk av transistorer kunne modulene bli laget mindre i fysisk størrelse. Enda senere kunne én eller flere operasjonsforsterkere bli plassert i en liten integrert krets. I dag finnes operasjonsforsterkere praktisk utelukkende som integrerte kretser.