Opera buffa

Opera buffa (komisk opera, musikalsk komedia) betegner en operaform som oppsto i Napoli og Venezia. Tidlig på 1700-tallet ble det av og til lagt inn korte enakters mellomspill kalt intermezzo som komiske avbrudd i opera seria. La serva padrona av Giovanni Battista Pergolesi (1710–1736) er et intermezzo som fremdeles jevnlig framføres, og er et utmerket eksempel på stilen. Etter hvert ble det skrevet hele komiske operaer.

I motsetning til intermezzoet anså de aristokratiske sirkler til å begynne med opera buffa for å være en genre for de lavere klasser. Buffaen tok for seg folkelige og komiske temaer med røtter i commedia dell'arte og en og annen parodi på opera seria. Typisk for genren er rivalisering mellom ulike sosiale lag hvor det laveste sosiale lag tilslutt seirer. Svakheter som grådighet, gjerrighet, begjær og stolthet karikeres for å formidle et moralsk budskap. Karakteristisk for buffostilen er secco-resitativet, parlando, korte gjentatte melodifraser og samling av hele ensembelet mot slutten. Ved siden av det talenære secco-resitativet spilte sangbare melodier en stor rolle. Musikken støttet også i sterkere grad enn før opp under sangerens handlinger.

Teatro dei Fiorentini var det første offentlige teater hvor napolitanske operaer ble oppført. Et svært tidlig eksempel på den komiske opera i Napoli er La Cilla (uroppført 1706) av advokaten Michelangelo Faggioli som dediserte verket til den napolitanske justisministeren. Fra Napoli spredte opera buffa seg til Roma som i 1730-årene ble et sentrum for genren.

Opera buffa mistet raskt sin betydning i romantikkens epoke på 1800-tallet.

Opera buffa-komponister

Se også

Litteratur

Ingrid Schraffl: Opera buffa und Spielkultur. Böhlau, Wien 2014, ISBN 9783205795926.
Grout, Donald, A Short History of Opera. New York, Columbia University Press, 1965.
Opera buffa. World Book Online Reference Center. 2008.