Nanoteknologi
From Wikipedia, the free encyclopedia
Nanoteknologi («nanotek») betegner anvendt naturvitenskap med strukturene av størrelsesorden 0.1 – 100 nm, hvor en nanometer er en milliarddels meter. Karakteristisk for dette sjiktet er at strukturene er for store til å beskrives av enkle atommodeller, samtidig er de for små til å beskrives av klassiske teorier, slik som klassisk termodynamikk, klassisk elektromagnetisme og newtonsk fysikk. Man kan dermed nærme seg nanoteknologi fra to kanter; enten nedenfra, ved å ta utgangspunkt i molekylær kjemi og fysikk for så å bygge strukturene større og mer kompliserte, eller ovenfra, ved å ta utgangspunkt i klassiske, makroskopiske modeller, men med tillegg av kvante-effekter og andre brudd på makroskopisk naturvitenskap.
Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
Feltet er av natur tverrfaglig og betegnelsen nanoteknologi brukes, til dels med ulik betydning, i fysikk, kjemi, biologi, medisin og materialvitenskap. Disse feltene har alle hver for seg over lengre tid drevet med forskning og anvendelser på nano-nivå, det nye de siste årene er å samle alt nano-relatert i ett begrep på tvers av fag-grenser. Nytt er også en dreining av fokus fra grunnforskning til anvendelser. Fysikkbiten av nanoteknologien kalles også mesoskopisk fysikk.
Grunnen til den senere tids fokus på nanoteknologi er anvendelsene: mange eksisterende teknologier må føres ned på nanonivå for å kunne bli bedre, samtidig som det finnes et stort antall helt nye typer anvendelser.
Det finnes flere eksempler på nanoteknologi som er i bruk i dag:
- Innen elektronikken har man til nå operert på mikronivå (det vil si over 100 nm), men i kampen for å gjøre komponentene raskere og strukturene mindre må man gå over til nanonivå. De nyeste prosessorene opererer for eksempel på 32 nm, noe som gjør dem til nanoteknologi.
- Genteknologien innen biologi og medisin, som er et felt i voldsom vekst, opererer naturlig på nanonivå.
- Kjemien og materialvitenskapen har i lengre tid vært i stand til å designe stoffer og strukturer nærmest atom for atom og molekyl for molekyl. Det nye nå er at teknikkene er blitt bedre og strukturene som kan lages større og mer kompliserte.