Nāgārjuna

Acharya Nāgārjuna (telugu: నాగార్జున; kinesisk: 龍樹; tibetansk: Klu Sgrub) (c. 150 – 250 e.kr.) var en indisk filosof og grunnleggeren av Madhyamaka-skolen innen Mahayana-buddhismen. Han blir av mange regnet som den mest innflytelsesrike buddhisttenkeren etter prins Siddharta Gautama selv.

Statue som skal forestille Nagarjuna ved Samye Ling-klosteret, Dumfriesshire, Skottland

Nagarjuna ble født i Sør-India og som hindu i brahminer-kasten. Han ble en sterk kritiker av hinduismen og av den tradisjonelle buddhismen (hinayana-skolene). Nagarjuna fremstilles ofte med egne statuer som en bodhisattva. Disse er lett gjenkjennelige da han ofte er avbildet sammen med en «naga» - en kjempemessig guddommelig slange – som vokter ham. Nagaen kan også forstås som en arhat. Ideen om arhaten som vokter buddhismens skatter finnes også i mahayana i Kina - «luohan»

Nagarjuna skrev flere filosofiske avhandlinger – og regnes av mange også som viktig innenfor verdens filosofihistorie – selv om mange av bøkene er skrevet av andre, men kreditert Nagarjuna. Den mest kjente og viktigste er Mūlamadhyamakakārikā – En avhandling om middelveien. Nagarjuna brukte i likhet med Buddha også begrepet «middelveien» om sin filosofi.

Tomhet

Nagarjuna's filosofi var noe helt nytt i indisk filosofi: han stiller spørsmål ved grunnleggende forestillinger vi har om verden og tilværelsen. Han trekker i tvil om det hele tatt finnes en stabil substans, om forholdet årsak og virkning, om individets identitet og om skillet mellom godt og ondt.

Han vektlegger at Buddha mente at begjær etter synspunkter eller teorier var et like farlig begjær som materielt begjær. Han brukte den opprinnelige buddhismens tro på «dharmaer» som de minste elementærpartikler eller energi-glimt som eksempel; troen på disse ble synspunkt som hindret for forståelse av virkeligheten. Perspektivet Nagarjuna anlegger er «tomhet» – shunyata. Tomhet i denne forstand skal ikke forstås som ikke-eksistens, men fravær av egennatur. Madhyamaka betyr «middelveien» og det var dette Nagarjuna søkte. Dette gjorde han gjennom å vise med streng logikk det absurde i forskjellige standpunkt, begreper og oppfatninger av verden. Han ville vise at begreper som årsak og virkning er tomme og intetsigende: de kan ikke forklare noe om virkeligheten. Dette gjorde han gjennom å vise de absurde i fire mulige synspunkter.

Den firfoldige negasjon - Tetralemma

Nagarjuna bruker som eksempel relasjonen mellom melk (årsak) og yoghurt (virkning):
1. Alle ting (dharma) eksisterer: eksistens bekreftes, ikke-eksistens benektes Identitet: melken og yoghurten er det samme – dette blir absurd; hvorfor kalle det ene melk og det andre yoghurt? Dette kan ikke forklare endring.

2. Ingenting eksisterer: bekreftelse av ikke-eksistens og benektelse av eksistens Ikke-identitet: hvis melk og yoghurt er to forskjellige ting, hva er da relasjonen mellom de to? Hvorfor oppstår ikke yoghurt av bacon og hvorfor blir det ikke sofaer av melk? Dette forklarer heller ikke endring.

3. Alle ting både eksisterer og ikke eksisterer. Bekreftelse og benektelse av eksistens. Både identitet og ikke-identitet: noe av melken og yoghurten er identisk, mens andre ting er det ikke. Men hvordan skille hva som er identisk og ikke-identisk? Dessuten er identitet og ikke-identitet allerede bevist som absurd.

4. Alle ting hverken eksisterer eller eksisterer ikke. Benektelse av både eksistens og ikke-eksistens. Melken og yoghurten er hverken identisk eller forskjellig. I såfall eksisterer ikke endring som resultat av årsak og virkning, men som tilfeldigheter. Dette er absurd ettersom at alt ville da være uforutsigbart og alt ville oppstå tilfeldig og spontant overalt.

Nagarjuna prøvde å vise det selvmotsigende i en hver filosofisk posisjon og ville gjennom dette bevise at et standpunkt var «feil». Eller: logikken kan ikke beskrive eller begripe virkeligheten, den er kun et redskap vi bruker på virkeligheten. Her ligger litt av kjernen av det som skulle bli viktig i store deler av mahayana: logikken eller språket kan ikke brukes til å forstå den ytterste virkelighet. Tvert i mot kan språket virke motsatt ettersom vi mistolker logikk/språk som sannhet.

Nagarjuna inntok heller ikke det motsatte av det han hadde motbevist som eget standpunkt; han viste bare til at begge disse standpunktene i seg selv kan anses som absurde og at dette viser relativiteten i filosofiene/begrepene. Det vil si: noe absolutt standpunkt finnes ikke, heller ikke Nagarjunas eget standpunkt, mente han. På denne måten kunne han si seg fri fra en hver doktrine eller filosofi som ville binde ham.

Nirvana er samsara

Derfor sier han også at samsara og nirvana er det samme, eller aspekter av den samme virkeligheten. Disse er bare tomme forestillinger og sannheten ligger et sted midt i mellom eller hinsides dette standpunktet. Nagarjunas poeng er at virkeligheten verken er ”tom” i den forstand at ingenting eksisterer eller at den består av uforanderlige substanser med egennatur. Middelveien blir derfor et synspunkt mellom disse. Man transcenderer disse to ekstreme standpunktene og kommer frem til Middelveien.

To sannheter

Nagarjuna mener at mennesket kan oppnå frelse/oppvåkning gjennom å innse at det er to sannheter: en relativ og en absolutt. Først forstår man den konvensjonelle sannheten at alt er tomhet/shunyata og etterhvert at det bak dette er en absolutt sannhet. Gjennom Buddha kan man forstå sammenhengen mellom disse to og transcendere begrepene bekreftelse og benektelse.

Nagarjunas ”konklusjon” blir derfor at nirvana er samsara. Alt er tomhet og derfor er nirvana og samsara bare forskjellige forståelser/opplevelser av denne tomheten. Nirvana er her og nå og vi skal bare lære å oppleve det, erkjenne det. Det gjøres ikke gjennom å fjerne noe urent («dårlig karma»), men ved ikke å konstruere en forestilt og falsk verden gjennom vår logikk og vårt språk.

Nagarjunas filosofi fikk stor betydning for mahayana-buddhismen generelt og særlig innenfor skoler som sanlun i Kina og chan/zen.

Litteratur

Knut A. Jacobsen: Buddhismen, Pax forlag, 2000, ISBN 9788253022086