Montenegros historie
From Wikipedia, the free encyclopedia
Montenegros historie er sterkt preget av landets nærhet til mektigere naboland, og har vært båret fram av en ofte meget dyktig balansering mellom stormakter helt til vår tid. Deler av området har vært underlagt svært mange og skiftende utenlandske herredømmer, men en uavhengig, mer eller mindre kontinuerlig «montenegrinsk» stat eksisterte uavbrutt fra 1356 til 1918, og igjen fra 2006.
I de første 160 av disse årene var denne staten (Zeta) kulturelt og politisk «serbisk», men deretter ser vi ulike kontinuerlige «montenegrinske» stater og dynastier som behersket deler av landet, oftest med basis i klaner i fjellområdene i sørvest rundt Cetinje. Disse områdene var aldri besatt av osmanene, slik resten av Balkan var, eller av Venezia som fra 1420 til 1797 behersket Montenegros kystbyer.
Landets historie preges av at skillene mellom vestlig og østlig kristendom, politisk kultur, og statstilhørighet gikk gjennom dagens Montenegro. Det har lenge vært betydelige etniske, religiøse, økonomiske og politiske skiller mellom kysten i vest og innlandet i øst. Dette skillet er fortsatt synlig i montenegrinsk samfunnsliv.
Montenegros historie er en tusen år lang balansegang mellom ambisjonene til tyrkere, italienere og serbere på denne delen av Balkan. Bare en gang mislyktes balansegangen, da det montenegrinske kongehuset på 1400-tallet kom i konflikt med både tyrkerne og veentianerne på én gang. Prisen ble høy – Zeta-staten gikk i praksis under og overlevde bare i utilgjengelige fjellstrøk i sørvest. I nyere tid ble derimot selvstendigheten fra 2006 resultatet av mer vellykket balansekunst, den kom i stand takket være vestlig press mot de serbiske lederne etter Balkankrigene, og gjorde tålmodige montenegrinske ledere i stand til å manøvrere landet til full selvstendighet.