Max Müller (offiser)
Dansk general From Wikipedia, the free encyclopedia
Dansk general From Wikipedia, the free encyclopedia
Carl Philip Friedemann Maximilian Müller (1808–1884) var en dansk offiser i treårskrigen og den andre slesvigske krig.
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. |
| Max Müller Carl Philip Friedemann Maximilian Müller | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 22. okt. 1808[1] Fredericia | ||
| Død | 28. okt. 1884[1] (76 år) Frederiksberg | ||
| Beskjeftigelse | Offiser | ||
| Nasjonalitet | Danmark | ||
| Utmerkelser | Ridder av Dannebrog (1848) Dannebrogsmann (1858) Kommandørkorset av 1. grad av Dannebrogordenen (1864) Storkorset av Dannebrogordenen (1875) | ||
| Kallenavn | Max | ||
| Troskap |  Danmark | ||
| Våpenart | Hæren | ||
| Militær grad | General | ||
| Enhet | Holstenske Infanteriregiment/15. Bataljon Krabbes brigade 4. Bataljon 1. Forstærkningsbataljon 13. Bataljon | ||
| Kommandoer | 1. bataljon i Rendsborg 7. Brigade 2. Infanteribrigade 1. Sjællandske Brigade Leirdivisionen ved Hald | ||
| Deltok i | Første slesvigske krig Andre slesvigske krig | ||
Carl Philip Friedemann Maximilian Müller var sønn av kaptein ved Fynske Infanteriregiment, Christian Vilhelm Carl Müller. Faren døde allerede i 1820, og moren, Helene f. Strickenbach fra Egernførde, flyttet deretter med sine fem barn, Max var det eldste, til Rendsborg. I 1822 kom Müller på Landkadetakademiet. Etter å ha bestått offiserseksamen ble han i 1825 sekondløytnant ved det Holstenske Infanteriregiment. Han kom først i tjeneste der nyttårsdagen 1827, da han før dette var førstekorporal ved Kadettkorpset og kongelig pasje. Regimentet, som i 1842 ble omdøpt til 15. Bataljon, lå i Rendsborg, og der forble han både som premierløytnant (1834) og som karakterisert kaptein (1841). Müller var ikke ledig i sin lange tid som løytnant. Dels leste han en del, og dels trente han seg opp med lange utmarsjer og våpenøvelser. Hvis noen var ubehagelige eller uttalte seg respektløst om fedrelandet hans, forstod han ikke spøk, men ga vedkommende valget mellom pistol, kårde og sabel eller å unnskylde seg. Mot sine folk var han alt annet enn hensynsfull, og som han forlangte meget av seg selv, stilte han også store krav til sine underordnede. Disse hadde stor respekt for den høye og kraftige offiseren med det mørkebrune håret og skjegget, kraftig markerte trekk og en ubøyelig vilje.
I 1846 ble Müller kaptein av 2. klasse og ble forflyttet til København som kompanisjef ved 4. bataljon. I 1848 rykket han i felten med 4. Bataljon. Det varte ikke lenge før han fikk rykte for å være en av hærens dyktigste offiserer, og han førte kompaniet sitt ved Bov, Slesvig, Nybøl og Dybbøl, i Sundeved under aprildagene 1849 og ved Isted. Her la han særlige føreregenskaper for dagen, da han, tjenestegjorde ved Krabbes brigade under kampen ved Vedelspang. Her gikk han i spissen for to kompanier og gjenerobret Katbæk Skov der opprørerne hadde satt seg fast. Igjen og igjen lot han blåse: «Gå på», og han gikk selv på med bajonett da de fordrev motstanderne. Etter dette fikk han stor forkjærlighet for dette våpenet og han ga folkene sine øvelser i bajonettangrep så lenge han stod i tjenesten. I løpet av krigen ble han i 1848 ridder av Dannebrogordenen.
Etter krigen kom Müller til 1. Forstærkningsbataljon samt flere avdelinger og i 1852 til 13. bataljon, der han i 1853 ble major, men han fikk året etter kommando over 1. Bataljon i Rendsborg som oberstløytnant uten ansiennitet (med ansiennitet fra 1857). Ni år tilbrakte med å herde sine københavnske rekrutter, som ikke alltid var greie å lede, ved anstrengende øvelser på ekserserplassen og i terrenget. Han klarte i løpet av kort tid å gjøre bataljonen til Hærens best utdannede avdeling. Her hersket jerndisiplin. Han ble av den grunn allerede i 1850-årene kjent i vide kretser, til og med da han ved sitt studium av taktikken var en av dem som først hadde øye for fordelen ved å lede kompaniene i kolonner. I 1858 ble han Dannebrogsmann.
Da hæren mobiliserte høsten 1863, var det først bestemt at Müller skulle hatt befalingen over 1. Regiment. Ingen ville bedre enn han kunne ha ført denne avdelingen mot fienden, da mannskapet næret en ubetinget tillit og tro til ham og fulgte ham blindt. Den første misnøyen med hans strenghet hadde for lengst blitt erstattet med beundring og kjærlighet. Isteden ble han utnevnt til oberst og sjef for 7. Brigade, som besto av 1. og 11. Regiment. Brigaden rykket opp til Dannevirke, og to av dens bataljoner deltok i kampen ved Selk og Kongshøj 3. februar. Da hæren den 5. gikk tilbake fra Dannevirke, kom 3. Division, general Peter Frederik Steinmann, bestående av 7. og 8. Brigade, til å dekke tilbaketoget, og disse skiftet så til å ligge nærmest fienden. Ved Sankelmark fikk Müller ordre til å innta stilling med sin brigade for å la 8. Brigade gå igjennom og å stanse de forfølgende østerrikerne. Dette skulle senere bli kjent som slaget ved Sankelmark, der Müller la sine beste egenskaper som soldat for dagen. «Det er ikke nok, at jeg afventer fjenden, jeg må selv angribe ham», hadde han uttalt da han fikk ordre om å innta en stilling, og han førte både 1. Regiment, som stod forrest, og deretter 11. Regiment mot fienden, så det kom til virkelig håndgemeng. De danske styrkene mistet i alt 17 offiserer, 28 underoffiserer og 738 mann, østerrikernes tap var 30 offiserer og 403 mann.
Senere kjempet brigaden, som fulgte med general Cai Hegermann-Lindencrones' division nordpå, ved Vejle, men deretter kom den ikke mer i kamp.
Etter krigen ble han hedret med kommandørkorset av 1. grad Dannebrogordenen i 1864. Müller forble sjef for (2. Infanteribrigade), mens han ble medlem av Forsvarskommisjonen av 1866. Her fikk han ingen stor innflytelse, siden han var langt bedre til å kommandere enn å forhandle. Ved gjennomføringen av Hærloven av 1867 ble han utnevnt til general og sjef for 1. Sjællandske Brigade: Nok en gang i denne stillingen gikk han inn for, med jernhånd og uten å skåne seg selv, å utvikle sine underordnedes stridsevne. I 1870 var han sjef for Leirdivisionen ved Hald og i 1875 ble han innvilget storkorset av Dannebrogordenen. I 1879 fikk han avskjed fra krigstjeneste grunnet høy alder. Müller var enestående dyktig i å lede forband på bataljons- eller brigadenivå. Han ville sikkert også ha gjort utmerket tjeneste også ved større enheter, for han forsto seg på ved i avgjørende øyeblikk å opptre med stor ro og handlet hurtig og forstandig. Men han må ha kjent sin begrensning; i Tidsskrift for Krigsvæsen 1865 skrev han: «Naar man betegner os Stedet, hvor, og Tiden, da vi skulde slaa til, saa maa vi gøre det paa en saadan Maade, at vi knuser Alt, hvad der er imod os».
Etter et langvarig sykeleie døde han den 28. oktober 1884 på Frederiksberg og ble begravet på Frederiksberg Ældre Kirkegård. Hans hustru, Emilie f. Thorsen, datter av kjøpmann Gottborg Thorsen i Flensborg, hadde han giftet seg med den 11. september 1852.
Max Müllers er portrettert på et maleri fra Sankelmark av Otto Bache i 1887, det henger i (Frederiksborgmuseet), og er reprodusert i tresnitt av H.P. Hansen, og av Niels Simonsen i 1864. Det finnes dessuten et litografi samt tresnitt fra 1868 og 1879. Portrettet på steingraveringen Fædrelandslykke er fra 1886.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
