Legeprosessen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Legeprosessen (offisielt Amerikas forente stater mot Karl Brandt, et al.) var den første av de tolv rettssakene som ble ført av et amerikansk militærtribunal under Nürnbergprosessene.
Den ble ført på samme sted som den internasjonale Nürnbergprosessen, men i Legeprosessen hadde domstolen kun amerikanske medlemmer. Nürnbergreglene (engelsk: Nuremberg code; tysk: Nürnberger Kodex) for medisinske forsøk på mennesker ble utarbeidet på bakgrunn av Legeprosessen.[1]
De 23 tiltalte var leger som var tiltalt for å ha tatt del i medisinske eksperimenter på mennesker.[1] Et unntak var Rudolf Brandt, som ikke selv var lege, men som tok del i eksperimentene og dermed falt inn under samme tiltalebeslutning.
Dommerne i saken var Walter B. Beals (rettens president), Harold L. Sebring og Johnson T. Crawford. Victor T. Swearingen var reservedommer. Aktoratet ble ledet av Telford Taylor, mens James M. McHaney presenterte saken. USAs militære myndigheter hadde jurisdiksjon i saken gjennom Kontrollrådets lov nr. 10, utstedt av Det allierte kontrollrådet, som gav okkupasjonsmaktene i Tyskland mulighet til å føre saker mot krigsforbrytere innenfor deres okkupasjonssoner.
Tiltalebeslutningen ble tatt ut 25. oktober 1946 og rettssaken ble ført fra 9. desember samme år til 20. august 1947. Syv av de tiltalte ble frikjent. Av de seksten som ble dømt fikk syv dødsdommer[1] mens resten fikk fengselsstraffer som varierte fra ti år til livstid.
Ifølge Asbjørn Kjønstad ville de tiltalte ha blitt dømt etter norsk strafferett.[2]