From Wikipedia, the free encyclopedia
Klimaskepsis er en samlebetegnelse for mistro til det vitenskapelige grunnlaget for påstandene om at klimaendringer som global oppvarming er menneskeskapt. Spesielt retter holdningen seg mot konklusjonene i rapportene fra FNs klimapanel (IPCC).
Representanter for et slikt syn kalles klimaskeptikere, eller i en mer negativt ladet form, klimafornektere. Tilsvarende bruker klimaskeptikere ofte begrepet klimahysterikere eller klimaalarmister for å betegne personer som i de anser for ukritisk å overdrive farene ved klimaendringer.[1][2] Noen klimaskeptikere velger å kalle seg klimarealister. Klimaskepsis brukes også om skepsis til IPCCs forslag til miljøtiltak, siden slike tiltak vil være for dyre i forhold til gevinsten eller ha utilsiktede, negative virkninger.
Opprydning: Denne seksjonen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: God tekstflyt mangler |
Noen kretser, ofte utenfor klimatologien, avdramatiserer eller tilbakeviser sammenhengen mellom den globale oppvarmingen og den menneskelige aktiviteten. De fleste moderate klimaskeptikere aksepterer at det er en sammenheng mellom den globale oppvarmingen og menneskelige klimagassutslipp, men mener at effektene av mange av de konkrete klimapolitiske tiltakene som har blitt foreslått ikke vil stå i forhold til kostnadene, og at andre gode formål blir skadelidende. Den samme gruppen mener at utslippsreduksjoner i størrelsesorden 80 prosent innen 2050 vil være urealistisk å oppnå, all den tid FN legger til grunn at 18 prosent av de globale utslippene stammer fra landbruket.[3] En påstand er at den registrerte temperaturøkningen kommer av at klimaet var spesielt kaldt i slutten av middelalderen da den lille istiden slo inn, og at senere temperaturøkninger representerer en normalisering i forhold til denne istiden. Andre påstander går på at effekten av CO2 er begrenset, og at det ikke er noen sterk positiv og monoton sammenheng mellom CO2 og de historiske temperaturene. Dette har klimaskeptikere begrunnet med at rekonstruksjoner fra istapper viser en 800 års forsinkelse i korrelasjonen mellom økt temperatur og økt CO2-nivå.[4] Videre har man hatt perioder hvor CO2-nivået har økt, mens den globale middeltemperaturen har falt, noe som klimaskeptikerne hevder svekker den kausale sammenhengen.[5] I det anerkjente tidsskriftet NewScientist tilbakevises imidlertid disse påstandene[6][7][8] som en del av de mange mytene[9] som har oppstått i klimadebatten.
I kontrast til påstanden om konsensus, finner vi en lang liste av klimaforskere og andre forskere som har publisert arbeider som avviker helt eller delvis fra IPCCs antagelser om klima. Prominente klimaskeptikere inkluderer Syun-Ichi Akasofu, Claude Allègre, John Christy[10], Petr Chylek, William M. Gray[11], Craig D. Idso, Patrick Michaels, William Kininmonth, Richard Lindzen[12][13][14], Tad Murty, Garth Paltridge[15], Tim Patterson[16][17], Fred Singer[18][19][20], Roy Spencer[21], Hendrik Tennekes m.fl.
Flere forskere, deriblant Heinz Hug, Jack Barrett og David Bellamy har målt effekten av CO2 ved infrarød spektroskopi, og deres påstand er at en dobling av CO2-nivået leder til en varmeisolerende effekt på 0,012 grader i en atmosfære med 2,6 prosent vanndamp.[22][23][24] IPCC legger til grunn en varmeisolerende effekt på 125–500 ganger over dette[25], og det er nettopp feedback-mekanismene og effekten av CO2 på klimaet som er stridens kjerne i klimadebatten.[14]
Den sterkeste kritikken retter seg mot Michael Manns rekonstruksjon av historiske temperaturforhold, med bakgrunn i McIntyre og McKitricks undersøkelser. Klimaforskere tilbakeviser imidlertid kritikken av Manns forskningsresultat[26]. Videre kritikk kom fra Richard Linzen og Yong-Sang Choi gjennom deres publikasjon «On the determination of climate feedbacks from ERBE data» fra 2009. Her ble det gjennomført målinger av satellittmålinger av både langbølget og kortbølget stråling til og fra Jorden, kombinert med målinger av havtemperaturene rundt tropene. Deres arbeid gikk på å finne ut hvor sterk klimafølsomheten i forhold til[klargjør] CO2 er. Deres målinger antydet en halv grad stigning av den globale middeltemperaturen ville bli resultatet av en dobling av mengden CO2 i atmosfæren. Dette står i strid med flere studier som foreslår at en dobling av CO2-nivået vil lede til en temperaturøkning på mellom 2 og 4,5 grader.[27]
I industrialiserte land som bidrar til debatten omkring global oppvarming var det i 2010 fortsatt et befolkningsflertall som oppfatter den som en alvorlig trussel mot seg selv og den nærmeste familien. Men andelen for eksempel i Vest-Europa var sunket til 56 % fra 66 % i 2007–2008. I USA var denne utviklingen også merkbar, idet andelen falt fra 63 % til 53%. I 2016 var andelen imidlertid steget til 64%, det høyeste tallet siden 2008. I Afrika sør for Sahara, som er rammet av betydelige klimaendringer, var tendensen også stigende; det samme var tilfelle i Latin-Amerika, mens tendensen i Asia under ett var noe fallende. Globalt steg andelen av mennesker som var bekymret for innvirkningen på seg selv og familien ubetydelig, fra 41 % til 42 % i samme tidsperiode. Nedgangen i bekymring for klimaendringen kan skyldes at befolkningen generelt blir mindre opptatt av miljøspørsmål i økonomisk vanskelige tider.[28][29]
En undersøkelse fra 2010 viste at bekymringen var størst i Sør-Korea (77%), Brasil (78%), Venezuela (80%), Ecuador (85%) og Hellas (87%).[30]
En meningsmåling utført av Populus for BBC i 2010 viste at andelen av briter som ikke tror på global oppvarming hadde steget fra 15 % i november 2009 til 25 % i februar 2010. Andelen som mente at global oppvarming skjer og at mennesker er årsaken hadde falt fra 41 % til 26 %. De som mente at global oppvarming skjer, men at vi ikke vet årsaken hadde økt fra 32 % til 38 %.[31]
En undersøkelse utført av Yale University i årsskiftet 2009-2010 viser at 57 % av amerikanere tror at global oppvarming skjer, et fall fra 71 % i 2008. Antallet som mente at global oppvarming var menneskeskapt hadde falt fra 57 % i 2008 til 47 % i 2010. Andelen som mente at det var mye uenighet blant forskere om hvorvidt global oppvarming skjer eller ikke hadde økt fra 33 % i 2008 til 40 % i 2010.[32]
I februar 2010 sa Kjetil Rommetveit, forsker ved Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen, at den kalde vinteren «har vært en gavepakke til klimaskeptikerne».[33]
En landsdekkende undersøkelse av norske lærerstudenter gjennomført i 2017 viste at grad av tilknytning til oljevirksomhet ser ut til å tildels henge sammen med ikke bare grad av klimaskepsis, men og i hvilken grad disse tenker å prioritere klimaproblematikk i sin fremtidige undervisning[34][35].
255 medlemmer av The National Academy of Sciences i USA, inkludert elleve nobelprisvinnere skrev et åpent et brev som ble publisert i tidsskriftet Science, der de kritiserer klimaskeptikernes forsøk på å undergrave det vitenskapelige grunnlaget for konklusjonene rundt global oppvarming og dets årsaker.[36][37][38]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.