Kamishibai
From Wikipedia, the free encyclopedia
Kamishibai eller kami-shibai (紙芝居), japansk for «papirdrama» , er en type tradisjonell fortellerkunst i Japan. Den omfatter bruk av ei lita teater- eller tittekasse der fortelleren, kalt gaito kamishibaiya, legger inn et sett bildekort eller -plansjer som illustrasjoner for hver scene til støtte for fortellinga si. Kamishibai har først og fremst vært brukt som underholdning for barn.
Skikken med kamishibai oppstod i japanske buddhist-templer på 1100-tallet da munkene der brukte emakimono (bilderuller) for å formidle moralfortellinger til et publikum som stort sett ikke kunne lese. Fortellerteknikken fikk et oppsving fra 1920- til 1950-tallet da fattige, omreisende historiefortellere syklet fra landsby til landsby med slikt utstyr og solgte godteri. Fenomenet ble utkonkurrert av TV-fortellinger da fjernsynet kom, men har på nytt blomstret opp som en fortellerteknikk vist på bibliotek og barneskoler. Japanske barnebibilotek har en egen kasse med store konvolutter som inneholder kamishibai-fortellinger man kan låne med seg hjem.
Det er flere liknende måter å vise fram bildefortellinger i en delvis improvisert dialog mellom en formidler og en publikumsgruppe, for eksempel ved bruk av digre bildebøker, flanellografer og dioramaer med papirfigurer og moderne powerpoint-presentasjoner. Tradisjonell italiensk cantastoria er tilsvarende presentasjon av fortellinger gjennom bildeplansjer, men med tekstene framført som sang. Også i bunraku, japansk dokketater, synges ofte fortellinga.