spansk prest From Wikipedia, the free encyclopedia
Justo Mullor García (født 8. mai 1932 i Los Villares i provinsen Jaén i Andalucia i Spania[1]; død 30. desember 2016 i Roma[2]) var en spansk prelat, katolsk titulærerkebiskop og president for Det pavelige diplomatiske akademi. Han var pavens sendemann til Elfenbenskysten, Øvre Volta, Niger, FN i Genève, Estland, Latvia, Litauen og Mexico, før han ble rektor for Vatikanets skole for Den hellige stols diplomater.
| Justo Mullor García | |||
|---|---|---|---|
| Født | 8. mai 1932 Los Villares | ||
| Død | 30. des. 2016 (84 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1954–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Pontificia Ecclesiastica Academia | ||
| Nasjonalitet | Spania | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Etter farens tidlige død flyttet Justo Mullor García med sin mor til Almería, der han begynte på bispedømmets seminar etter endt utdanning fra videregående skolegang.
Etter at han ble ordinert til prest den 8. desember 1954[3] av erkebiskop og senere kardinal Antonio Samorè, arbeidet han noen år i sognearbeid før hans biskopen sendte ham til Roma i 1957, der han studerte ved Det pavelige universitetet Gregoriana. Samtidig begynte han sin diplomatiske opplæring ved Det pavelige diplomatakademi.
Under Det andre Vatikankonsil (1962-1965) og i årene som fulgte arbeidet han i det pavelige statssekretariat, fra 1967 til 1970 var han nuntiatursekretær i Brussel, deretter fra 1970 til 1975 i Lisboa. I 1975 ble han utnevnt til permanent observatør for Den hellige stol til Europarådet i Strasbourg.
Pave Johannes Paul II utnevnte Justo Mullor García til titulærerkebiskop av Emerita Augusta den 21. mars 1979.[4][5]. En dag etter, den 22. mars 1979, ble han utnevnt til apostolisk nuntius til Elfenbenskysten[6]. Samtidig var han også pro-nuntius i Øvre Volta (utnevnt 2. mai 1979[7]), og pro-nuntius i Niger (utnevnt 25. august 1979[8]). Han bispeviet av pave Johannes Paul II selv den 27. mai 1979 i Roma; medkonsekratorer var sekretæren for Kongregasjonen for folkenes evangelisering, erkebiskop Duraisamy Simon Lourdusamy, og erkebiskop Eduardo Martínez Somalo, sostituto i Statssekreteriatet.
Etter å ha tilbrakt nesten seks år i Afrika, ble han den 3. mai 1985, utnevnte til fast representant for Den hellige stol ved FN i Genève. Sin tjeneste der betraktet han ikke bare som pavens representant alene, men, som han flere ganger fremførte, fremfor alt som en talsmann for fattige land som ikke hadde råd til noen fast representant i Genève.
Minneverdig ble også hans engasjement for Baltikum i 1991, da han etter hendelsene i Litauen i januar 1991, i en tale til generalforsamlingen krevde at Estland, Latvia og Litauen igjen måtte bli uavhengige. Disse land hadde vært uavhengige inntil de ble erobret av Sovjetunionen og annektert i 1940. Den hellige stol, som ikke var i stand til å utnevnte biskoppr der siden da, hadde alltid omtalt de etterhvert ubesatte bispedømmers situasjon som en «sedisvacantia rerum politicarum causa», det vil si sedisvakans av politiske grunner. Pavestolen anerkjente aldri Sovjetunionens annektering av de baltiske statene.
Den 30. november 1991 ble Justo Mullor García utnevnt til apostolisk nuntius til Estland, Latvia og Litauen,[3] og var den første ambassadør som overrakte sine akkreditiver til presidenten i den atter uavhengige republikken Litauen.
I tillegg til sine plikter som nuntius, ble han også apostolisk administrator for Estland i Tallinn/Reval den 15. april 1992. Siden den stedlige katolske kirkeleders, erkebiskop Eduard Profittlich, S.J. arrestasjon (27. juni 1941) ble Justo Mullor García den som videreførte ledelsen av det apostoliske administrasjon Estland. Erkebiskop Profittlich var da død (i sovjetisk fangenskap i 22. februar 1942)[9], noe man hadde antatt men som man først på denne tid fikk sikrere informasjon om; så langt var Profittlich fortsatt blitt ført som kirkens «forhindrede» overhyrde.
Med stort engasjement fulgte han med gjenoppbyggingen av den katolske kirke i de baltiske statene, som hadde lidd under sovjetisk styre i mer enn førti år. Et av høydepunktene i hans arbeid i de baltiske statene var pave Johannes Paul IIs besøk i Litauen, Latvia og Estland fra 4. til 10. september 1993.
Den 2. april 1997 ble Justo Mullor García, som hadde blitt overført til titulærbispedømmet Volsinium i 28. juni 1994, utnevnt til apostolisk nuntius i Mexico.[10] Denne utnevnelsen kom på et politisk og diplomatisk vanskelig tidspunkt, på høyden av konflikten i Chiapas, en av de fattigste statene i Mexico, hvor zapatistene, gruppert i EZLN (Ejército Zapatista de Liberación Nacional), kjempet for utbefolkningens rettigheter og utvikling, og kjempet mot konsekvensene av globaliseringen. I tillegg til sitt engasjement for de fattige og sårbare i Mexico, gjorde Justo Mullor García i løpet av de tre årene han var aktiv der en innsats for å normalisere forholdet mellom Mexico og Den hellige stol, uten imidlertid å neglisjere den vanskelige situasjonen til folket i dette landet.
Etter nesten tre år i Mexico, den 11. februar 2000, ble erkebiskop Justo Mullor García utnevnt til president for Det pavelige diplomatakademi.[11]
Pave Johannes Paul II utnevnte ham til rådgiver til Statssekreteriatet den 4. juli 2000.[12] Han ble også utnevnt til deltaker på Bispesynoden avholst i 2001.[13]
Han hadde vervet som rektor for diplomatskolen til han ble innvilget aldersbetinget avskjed den 13. oktober 2007.[14]
Pave Benedikt XVI utnevnte ham til medlem av Kongregasjonen for helligkåringer den 22. april 2009.[15]
Han døde i Roma den 30. desember 2016.[3] Han ble begravet i den katolske katedral i Almería.[1]
Hans episkopalgenealogi er:
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
