Jacob S. Worm-Müller
norsk politiker, professor og historiker From Wikipedia, the free encyclopedia
norsk politiker, professor og historiker From Wikipedia, the free encyclopedia
Jacob Stenersen Worm-Müller (født 25. desember 1884 i Kristiania, død 12. november 1963 samme sted) var en norsk historieprofessor og forfatter. Han var også aktiv i politisk virksomhet.
| Jacob S. Worm-Müller | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 25. des. 1884[1] Oslo | ||
| Død | 12. nov. 1963[2][2][1] (78 år) | ||
| Beskjeftigelse | Professor, historiker, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Bergen Katedralskole | ||
| Far | Jacob Worm-Müller | ||
| Parti | Venstre | ||
| Nasjonalitet | Norge[3] | ||
| Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi Fedrelandslaget (1925–ukjent) Norsk Kvinnesaksforening | ||
| Utmerkelser | Kommandør med stjerne av St. Olavs Orden | ||
.jpg)
Jacob Stenersen Worm-Müller vokste opp på Bestum i Ullern[4] som sønn av professor Jacob Worm-Müller (1834–1889) og kona Aurora (1855–1926). Han var bare fem år gammel da hans far døde. Han tok examen artium 1902 på Aars og Voss skole. Deretter hadde han militærtjeneste, han ble vernepliktig offiser 1903 og var i tjeneste 1905 som NK ved en mitraljøseavdeling.
Etter endt militærtjeneste studerte han jus, men ble syk og kom ikke i gang med historiestudiene før i 1910.
Samme år giftet han seg med Johanne Caroline Elisabeth Lippestad (født 13. mai 1888), datter av direktør Johan Anton Lippestad (1844–1913). Han ble dermed svoger til Johan Andreas Lippestad (1902–61). De fikk tre barn, men ekteskapet ble oppløst i 1927. I 1939 giftet han seg i Göteborg med Asta Josefina Blidberg (7. desember 1903–24. mai 1965).[5]
Fra 1910 studerte han ved universitetene i København, Roma og Berlin, samt ved Sorbonne. I 1919 tok doktorgraden på sitt store arbeid Norge gjennom nødsaarene. Samme år ble han beskikket til dosent i historie ved universitetet i Kristiania.
I 1928 ble han professor, en stilling han hadde til han gikk av for aldersgrensen som professor i 1954. Da ble festskriftet Ideer og mennesker gitt ut, en samling av hans beste tekster.
I november 1940 ble han avskjediget fra universitetet, da han «efter sin politiske holdning ikke byr nogen sikkerhet for at han med hele sin kraft vil medvirke til den politiske nyordning». Han måtte da reise ut av landet og kom etter en omfattende reise til Storbritannia, der han fikk flere tillitsverv og var sterkt i kampen for Norges sak som både taler og publisist. Han var knyttet til regjeringens informasjonskontor i London og holdt en rekke radiotaler derfra. I denne tiden var han også visekansler for St. Olavs orden. Han var også medlem av det krigshistoriske råd og Det Norske Akademi.
Allerede som student ga han ut sin første bok. Det var en bok om boergeneralen Christiaan de Wet. Året etter kom en ny bok fra boerkrigen: 4 sørafrikanske fortellinger. I 1914 var han billedredaktør av storverket Eidsvoll 1814. Allerede i 1912 begynte han på arbeidet som han tok doktorgraden på i 1919. Hovedinnholdet i Norge gjennom nødsårene er bygget på utrykte dokumenter i norske og danske arkiver. Christiania Sparebank gjennom hundre år, 1822-1922 kom i 1922 og i 1925 ble han hovedredaktør for Den Norske Sjøfarts historie. Dette verket ble ikke fullført før i 1951, da hadde det vokst til seks bind og i alt 3000 sider. I mange år samlet han på stoff til det som skulle bli ei bok om Christian Michelsen og 1905, men den ble han ikke ferdig med før han døde. Hans taler fra London under krigen ble gitt ut i 1946.
En oversikt over hans produksjon, laget av W. P. Sommerfeldt, kom med i Ideer og mennesker
I 1925 ble han redaktør av tidsskriftet Samtiden, en oppgave han, med unntak fra krigsårene, hadde til sin død.
I 1943 ble han The Norsemans første redaktør da tidsskriftet startet opp i London.
Politisk ble det Venstre som fikk nyte godt av hans engasjement. Han var formann i Studentersamfundet våren 1914 og medlem av Akers herredstyre fra 1914 til 1916. Rett nok fulgte han sine venner Fridtjof Nansen og Christian Michelsen inn i Fedrelandslaget i 1925, men det ble bare en kort periode før han så hvilken retning laget tok. Han var stortingskandidat for Venstre i Vestfold i 1933, 1936 og ved første valg etter krigen. Men han nådde ikke opp til å bli valgt inn på Stortinget. Fra 1945 til 1952 var han leder for partiet. Han var også medlem av Norsk Kvinnesaksforening og stod som undertegner at et opprop til støtte for foreningens virke i 1936.[6]
I 1926 og 1927 var han delegat til den syvende og åttende generalforsamlingen i Folkeforbundet. Her hadde han selskap av blant andre Fridtjof Nansen og Carl Joachim Hambro. Han var med på FNs stiftelseskonferanse i San Francisco i 1945, og han representerte Norge i FN i årene 1946–1951.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
