Israelitter
From Wikipedia, the free encyclopedia
Israelitter var et hebraisktalende folk i oldtidens Midtøsten som var bosatt i Israels land i løpet av den monarkiske tid (1000-tallet f.Kr. til 600-tallet f.Kr.). Israelitter er bokstavelig en sønn eller etterkommer av patriarken Jakob, også kalt for «Israel» i Bibelen. Andre navn for israelitter er «Israel sønner», og «hebreer». Merk at borgere av den moderne staten Israel kalles for israelere, ikke israelitter.
Ved en israelitt menes vanligvis et medlem av den generasjon som dro ut av Egypt under ledelse av Moses og Aron. Israelittene vandret i Sinaiørkenen i førti år før de nådde Det hellige land og Moses døde. Ifølge Bibelen var israelittene oppdelt i tolv stammer som til sammen besto av rundt 600 000 menn foruten kvinner og barn. Før utgangen av oldtidens Egypt var israelittene kjent som hebreer fra hebraisk ivri som betyr «fra den andre siden» (av Jordanelven). Senere ble israelittenes tolv stammer sendt i eksil fra Det hellige land og kun to av disse stammene, Juda og Levi, har overlevd i form av jøder.
Ordet «israelitt» er avledet fra bibelsk hebraisk ישראל, Yisraʾel. Den hebraiske Bibelen gir selv en etymologi av navnet fra yisra, «å seire over», og el, «Gud», se artikkel El (guddom).[1][2] Ordforklaringen er attestert så tidlig som 1200-tallet f.Kr. i en egyptisk inskripsjon. Den eponymiske bibelske patriark for israelittene er som nevnt Jakob, som fikk tilleggsnavnet «Israel» etter å ha kjempet med en engel. Jakob krevde en velsignelse fra engelen som han til sist fikk, derav «seiret over det guddommelige».[3]
Det bibelske begrepet «israelitter» (eller «de tolv stammene» eller «Israels barn») betyr både et folk, etterkommere av stamfaren Jakob/Israel, og den historiske befolkningen i kongedømmet Israel.[4]
Navnet «hebreer» er tidvis brukt synonymt med «israelitter». For perioden etter landflyktigheten, fra og med 400-tallet f.Kr., ble levningene av israelittene referert til som jøder, avledet fra kongedømmet Judea. Denne endringen er direkte uttrykt i Esters bok i Det gamle testamente (300-tallet f.Kr.).[5] Dette begrepet erstattet begrepet Israels barn.[6] Selv om de fleste litterære referanser til dette folket er lokalisert i Den hebraiske Bibelen finnes det også rikelig med ikke-bibelsk, arkeologisk og historisk bevis for oldtidens Israel og Judea.