Religionsdialog eller interreligiøsitet (engelsk «interreligious dialogue» eller «interfaith dialogue») er samtaler eller samarbeid mellom representanter forskjellige religioner.
Konferansen Verdensreligionenes parlament som ble holdt første gang i 1893 regnes som et viktig gjennombrudd for moderne interreligiøsitet. Fra 1971 hadde Kirkenes Verdensråd et eget program for "Dialogue with people of living faiths"[1]. Den tyske teologen Hans Küng bidro med sin bok Projekt Weltethos (på norsk: En etikk for verdens fremtid, 1991) til å knytte tanken om religionsdialog til arbeidet for verdensfred: «... ingen verdensfred uten religionsfred. Og ingen religionsfred uten religionsdialog».[2] En kjent begivenhet fant sted i Assisi i Italia sommeren 1986, da pave Johannes Paul II inviterte mange betydningsfulle skikkelser fra forskjellige religioner til å be om fred.
En tidlig boktittel i norsk sammenheng var Religionsdialog på norsk (1996).[3][4]
Ordet «religionsdialog» kan enten vise til en samtale om religion, eller en dialog mellom representanter for ulike religioner der samtalen like gjerne kan handle om etiske eller politiske spørsmål. En kan også skjelne mellom uformelle og mer institusjonaliserte former for religionsdialog, noe som delvis svarer til forskjellen på aktivistpregede og mer representative religionsdialoger.[5] Eksempler på representative og institusjonaliserte fora for religionsdialog i Norge er Kontaktgruppa for Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke og Islamsk Råd Norge (fra 1993)[6] og tilsvarende kontaktgrupper mellom Den norske kirke og Det mosaiske trossamfund (fra 1997), Den norske kirke og Buddhistforbundet (formalisert fra 2011) og Den norske kirke og Human-Etisk Forbund (fra 2014).
Det mest omfattende organet er Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (fra 1996),[7] der de fleste store trossamfunn og også Human-Etisk Forbund deltar. Relatert til Samarbeidsrådet finner en også flere lokale dialogfora samt organisasjonen Ung dialog.[8] Internasjonalt samarbeider norske tros- og livssynssamfunn med likesinnede partnere i andre deler av verden gjennom Oslokoalisjonen for tros- og livssynsfrihet (fra 1998).[9]
Et eksempel på dialogfora forankret i et bestemt trossamfunn er Kirkelig dialogsenter (tidligere Emmaus, tilknyttet Den norske kirke)[10]. En del religionsdialoger er prosjektbasert og dermed tidsbegrenset, jf. de store religionsdialogene ved Nansenskolen på 1990-tallet som resulterte i rapportene Fellesskapsetikk i et flerkulturelt samfunn (Universitetsforlaget 1993) og Religion, livssyn og menneskerettigheter i Norge (Universitetsforlaget 1997) samt Verdikommisjonens Nasjonal dialog om tro og livssyn (Verdikommisjonen og Samarbeidsrådet 2000).
Fra 1999 til 2001 gjennomførte Verdikommisjonen og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn den første nasjonale tros- og livssynsdialog koordinert av Dag Hareide. Ca. 100 deltakere fra 24 tros- og livssynssamfunn deltok. Dermed var alle samfunn med mer enn 1000 medlemmer representert. De arbeidet i grupper som tok opp spørsmål om bl.a. statskirkeordningen, skolens formål, seksualitet, vold og krig og forbrukersamfunnet.
I skolesammenheng er dialog tilpasset de ulike alderstrinn og bidra til evne til dialog mellom mennesker med ulik oppfatning av tros- og livssynsspørsmål definert som en del av formålet for RLE-faget (Religion, livssyn og etikk).[11].
Flere forsøk har vært gjort på å karakterisere dialog som en bestemt form for samtale og samhandling. Slike mer allmenne dialogdefinisjoner kan også svare til ulike former for religionsdialog. Filosofen Helge Svare legger vekt på samarbeidselementet: «En dialog er en samtale mellom to eller flere personer preget av gjensidig velvilje, åpenhet og samarbeid» (Den gode samtalen, 2006, s. 7).
Inge Eidsvåg ved Nansenskolen definerer dialog i kontrast til debatt[12] Dag Hareide (som også skriver på bakgrunn av Nansenskolens dialogarbeid) skjelner mellom debatt, diskusjon, forhandling og dialog: «Dialog skiller seg fra forhandlingen ved at man ikke trenger å bli enig. Den skiller seg fra diskusjonen ved ikke bare å snakke saklig, men også personlig. Den skiller seg fra debatten ved at målet ikke er å vinne, men å ha mot og tid til å forstå den andre.»[13]
Teologen Anne Hege Grung legger vekt på muligheten for gjensidig forandring i en ekte dialog: «Dialog er et møte ansikt til ansikt, mellom likeverdige parter uten skjulte hensikter. Det er et møte jeg går inn i, ikke for å forandre, men for å ta del i den gjensidige forandringen som kan skje gjennom et møte».[14]. Også teologen Notto R. Thelle vektlegger forandringsaspektet ved dialogen: «En virkelig dialog fører gjerne til at tingene ser annerledes ut enn før. Slike forandringsprosesser kan skje på det folkelige plan og blant intellektuelle. Dybden i dialogen måles ikke bare i kvaliteten på meningsutveksling, men kommer til uttrykk i de forandringene som skjer mellom samtalepartnerne».[15]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
