Høymesse

Høymesse (av lat. missa utsendelse) er begrepet som brukes om søndagens hovedgudstjeneste med nattverd i Den norske kirke, og danner utgangspunkt også for andre av kirkens gudstjenester. Høymessen i Den norske kirke har sine liturgiske røtter i den katolske messen (bl.a. med videreføring av messeleddene Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei) via Martin Luthers tyske messe. Høymessens gang, og valg av ledd, vil kunne variere en god del fra menighet til menighet – samt ut fra kirkeårstid, høytidsdager, om det skal være dåp m.m.

«Messe» har flere betydninger.

Liturgisk teologi

«For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem» (Matteus 18,20). En gudstjeneste er tid og rom der Gud møter de som tilber ham og de som tilber ham møter Gud – eller at Gud tjener de tilbedende (sacramentum) og de tilbedende tjener ham (sacrificium). De troende samles inn til gudstjenesten og etter gudstjenesten spres de ut i verden (missa). Gudstjenesten forbereder de troende til å leve et liv i verden. Den er hellig tid og sentrum for i ukentlig rytmen.

Høymessens ledd (ordo)

Den norske kirkes høymesse ifølge liturgi for høymessen (1977) er delt inn ulike hoveddeler. De to eldste delene gudstjenestens struktur er ordet (forkynnelsen) og bordet (nattverden). De andre tre delene legges rundt disse to.

I Innledning: Bønn og lovsang
Gudstjenesten begynner med at Gud tiltaler de tilbedende, som så ber til ham og lovsynger ham. I syndsbekjennelsen etableres menneskenes problem: Ved å svikte vår neste svikter menneskene Gud. Kollektbønnen samler inn dagens tema.

1. Inngang (lat. Introitus) med preludium, inngangssalme, inngangsord)

2. Syndsbekjennelse (lat. confiteor)

3. Bønnerop (gr. kyrie)

4. Lovsang (lat. gloria)

5. Kollektbønn (lat. oratio el. collectio)

II Forkynnelse av Guds ord
Gud tiltaler de troende gjennom skriftlesning og forkynnelse (preken). Problemet som er etablert i del utdypes gjennom disse to, en foreløpig løsning i prekenen. De tilbedende svarer tilbake til Gud at de tror på ham

6. Første tekstlesning (vanligvis lesning fra Det gamle testamente)

7. Høymessesalme (en salme som svarer til dagens karakter eller tema)

8. Andre tekstlesning (gr. epistolē, vanligvis en lesning fra Det nye testamentes brevlitteratur)

9. Trosbekjennelsen (lat. credo, vanlig å flytte til etter prekenen)

10. Salme før prekenen

11. Evangelielesning og Preken

12. Salme etter prekenen

III Menighetens forbønn
Guds folk henvender seg til Gud i bønn (forbønn for kirken og verden) og gir de gir sitt offer til ham.

13. Kunngjøringer

14. Forbønn

15. Menighetens takkoffer (lat. offertorium)

IV Samling om Herrens bord
Gud kommer til de tilbedende i nattverden og de deltar i måltidsfellskapet med ham. De som deltar i måltidet får tilgivelse for sine synder: Problemet løses. De tilbedende takker Gud gjennom bønn for at han har løst problemet.

16. Salme før nattverden

17. Lovprisning og Herrens innstiftelsesord

Hilsen (lat. salutatio og sursum corda)

Lovprisning (prefasjon/vere dignum)

Hellig (lat. sanctus og benedictus)

Herrens bønn (Fader vår, lat. pater noster)

Herrens innstiftelsesord (lat. verba)

Du Guds Lam (lat. Agnus Dei)

18. Nattverdsmåltidet

19. Takkekollekt for nattverden

V Avslutning: Signing til tjeneste
Gud velsigner de troende med sin fred og kraft, og sender de ut i verden for å tjene ham. Hans løfte om at han er med sine disipler «inntil verdens ende» fornyes.

20. Slutningssalme

21. Velsignelse og utsendelse

Enten lovprisning (lat. benedicamus Domino) eller hilsen (lat. salutatio)

Velsignelse (benedictus)

Utsendelse (lat. Ite, missa est)

22. Utgang (med postludium eller utgangssang)

Se også

• Gudstjenestebok for Den norske kirke
• Den norske kirkes gudstjenestebok 2011

Autoritetsdata