alternativ behandlingsform From Wikipedia, the free encyclopedia
Homøopati eller homeopati (dannet av gresk hómoios ὅμοιος, «lignende», og páthos πάθος, «sykdom»; «lignende helbreder lignende») er en pseudovitenskapelig alternativ behandlingsmetode utviklet av den tyske legen og farmasøyten Samuel Hahnemann (1755–1843). Homøopatisk behandling bygger på ideen om at likt behandler likt, slik at et stoff som forårsaker sykdomssymptomer hos en frisk person, vil kurere liknende symptomer hos en som er syk. Forskning har vist at homøopatiske remedier er uten medisinsk virkning bortsett fra eventuelle placeboeffekter, og at de ikke har noen mulige virkningsmekanismer.[1][2][3][4]
Hahnemann trodde at den underliggende årsaken til sykdom var fenomener som ble kalt «miasmer», og at homøopatiske remedier kunne motvirke miasmene. Remediene ble tilberedt ved gjentatte ganger å tynne ut utvalgte stoffer i alkohol eller destillert vann, for deretter å bankes flere ganger mot en skinnbibel, eller noe annet med liknende egenskaper.[5] Hver fortynning med etterfølgende banking skulle øke remediets potensering. Remediet ble ofte fortynnet i en slik grad at det ikke gjensto noe av det opprinnelige stoffet.[6] Ifølge Hahnemann skulle homøopaten velge remedier ved å konsultere såkalte repertories, og vurdere pasientens livshistorie, samlede symptombilde, personlige egenskaper og fysisk og psykisk tilstand.[7]
Før utviklingen av moderne medisin var det vanlig å basere legebehandling på filosofiske læresetninger, så som Similia similibus curantur (latin, «lignende helbredes med lignende») eller Contraria contrariis curantur (latin for «motsetninger helbreder motsetninger»). Et eksempel fra 1500-tallet på behandling etter likhetsprinsippet var å behandle sår med kokende olje.[8] Homøopatiens postulat – Similia similibus curantur – var at medisinske substanser (ofte omtalt som remedier) som hos et friskt individ fremkaller visse symptomer, lindrer og behandler sykdommer hvor samme symptomer er tilstede. Dette ble stilt i kontrast til en behandling hvor det gis medikamenter som hos friske individer frembringer andre symptomer enn dem man ønsker å lindre og behandle, – allopati (dannet av de greske allo og pathia, «ulik» og «sykdom»). Begrepet allopati ble innført av Hahnemann i polemikk mot den tidens konvensjonelle medisinske behandlingsmetoder, som det ikke dekkende beskriver. Dette gjelder i enn større grad for dagens konvensjonelle medisin. Allikevel brukes begrepet allopati fortsatt blant homøopater og andre alternative medisinere mer generelt om konvensjonell medisinsk behandling.
Vår tids homøopater sammenligner gjerne homøopati med den konvensjonelle medisinske teknikken hyposensibilisering. Her gir man små doser av det pasienten faktisk reagerer på, for å bygge opp en større toleranse. Hyposensiblisering er godt forklart immunologisk, men det finnes ikke vitenskapelig evidens for at homøopatisk uttynning skal ha tilsvarende effekt. Homøopatisk uttynning blir ofte drevet så langt at det ikke er ett molekyl igjen av aktivt stoff, mens i oppløsningene som brukes ved hyposensibilisering, er det aktive stoffet til stede i sikker påvisbar konsentrasjon selv om konsentrasjonen er liten. Fordi det i den homøopatiske uttynningen ikke finnes noe virkestoff, bryter foreløpige forklaringsmodeller for effekten med de fysiske lover.[9]
De 13 første årene etter å ha postulert likhetsloven, brukte Hahnemann legemidler i vanlig form, men valgt ut ifra likhetsloven.[trenger referanse] Han levde i en tid der arsenikk og kvikksølv var vanlige medisiner, og han så at dette ga negative bivirkninger.[10][11] Han fremholdt deretter at fortynning av stoffene gjorde at effekten ble borte, men når han fortynnet i serier og ristet kraftig mellom hver, hevdet han at effekten ikke bare fortsatte, men ble kraftigere. Denne metoden kalte han potensering.[12]
Det finnes ingen aksepterte forklaringsmekanismer i naturvitenskapen på at høyere fortynning, det vil si lavere konsentrasjon av stoffet innebærer større farmakologisk virkning, eller at «fortynnelsesprosessen» oppnår en «potensering» av preparatet. Etter hvert som naturvitenskapen har gitt kunnskap om molekylærbiologi har man kunnet slå fast at de fleste homøopatiske fortynninger ikke inneholder et eneste molekyl av det opprinnelige stoffet. Denne oppdagelsen har frembrakt nye hypoteser om virkningsmekanisme. Blant disse er hypotesen om at vannet har egenskaper som gjør at det «husker» å ha vært i kontakt med det uttynnede stoffet, mens andre går ut på at virkestoffet genererer et energifelt eller elektromagnetiske bølger. Det finnes heller ingen akseptert vitenskapelig forankring for noen av disse nyere hypotesene.[13]
Hahnemann og hans tilhengere hevdet at homeopati skulle kunne helbrede en rekke sykdommer og lidelser, men det finnes ingen vitenskapelige holdepunkter for at noen av remediene som benyttes i homeopatisk praksis har noen lindrende eller kurativ effekt. Samtlige systematiske analyser konkluderer med høy sannsynlighet for at den effekten som oppleves av pasientene kan tilskrives placeboeffekt. Enkeltstudiene med positiv effekt har hatt store metodiske svakheter.[14][15][16][17][18] American Medical Association omtaler homøopati som kvakksalveri.[19] I nyere tid har homeopater fått særlig krass kritikk for å hevde at de kan behandle alvorlige sykdommer som aids og ebola.[20][21]
Ettersom effekten av homøopati ikke er vitenskapelig dokumentert, er tittelen «homøopat» heller ikke juridisk beskyttet. Hvem som helst kan derfor, med loven i hånd, kalle seg og praktisere som «homøopat». Siden 1930 finnes imidlertid en medlemsorganisasjon Norske Homeopaters Landsforbund (NHL) for dem med en utdanning som er "grundig", men på et ikke nærmere spesifisert nivå. De som er fullverdige medlemmer i NHL kan kalle seg "registrert homøopat MNHL". Antallet praktiserende homøopater MNHL i Norge er 2013 ca. 245.[22]
Pr. i dag er det to norske skoler hvor utdannelsen har kvalifisert til medlemskap i NHL: Norsk Akademi for Naturmedisin (NAN) og Skandinavisk institutt for klassisk homeopati (SIKH). Av disse er det bare NAN som fortsatt gir grunnutdanning i faget, mens SIKH har konsentrert virksomheten om etterutdanning for homøopater.[23] Verken NAN eller SIKH er i mai 2013 akkreditert av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT), og de har ingen akkrediterte studieretninger.[24]
Etter norsk lov er homøopatiske remedier å betrakte som legemidler. I dette ligger ikke en anerkjennelse av en eventuell virkning, men at de «er bestemt til eller utgis for å brukes til» det en vanligvis bruker et legemiddel til.[25] En konsekvens av dette er at homøopatiske remedier bare blir solgt av apotek.[26] De er reseptfrie, og apotekene er pliktige til å levere dem til den som spør, men apotekene er ikke pliktige til å ha dem på lager. En annen konsekvens er at det blir satt samme grenser for reklame for homøopatiske remedier som for alminnelige legemidler. I praksis betyr dette at en ikke kan reklamere for homøopatiske remedier overfor allmennheten.
Klassifiseringen av homøopatiske remedier som legemidler er i samsvar med gjeldende regelverk for EU/EØS-området.[27]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
