Hengduanfjellene

Hengduanfjellene (forenklet kinesisk: 横断山脉; tradisjonell kinesisk: 橫斷山脈; pinyin: Héngduàn Shānmài) er et fjellområde sørvest i Folkerepublikken Kina. Det ligger for det meste i Sichuan-provinsen, men strekker seg inn i nordvestre Yunnan og de østligste delene av Den autonome region Tibet. Det tilsvarer omtrent den historiske regionen Kham.

Området består av mange fjellkjeder, for det meste i retning nord–sør. Fjellsidene er svært bratte, og de høyeste toppene er mer enn 7500 moh. Sørvest i området renner tre av de største elvene på jorda, Yangtze, Mekong og Salween, i dype, parallelle daler.

Hengduanfjellene er sammen med østlige Himalaya de mest artsrike områdene i Holarktis. De store høydeforskjellene skaper mange ulike, isolerte habitater, og området har vært lite påvirket av istidene i pleistocen. Over 8000 plantearter er funnet; mange er relikter, men det har også skjedd omfattende dannelse av nye arter i mange grupper. Mest kjent er de mange Rhododendron-artene.

Fjellene er dekket av barskog som består av hemlokk, gran, edelgran og lerk. Det er som regel en frodig undervegetasjon med løvfellende og eviggrønne løvtrær og busker, bambus, bregner, moser og lav. Diamantfasan og kinajerpe lever i disse krattene. Pattedyrartene omfatter blant annet panda, rødpanda, dvergblåsau, takin, tibetmakak, stumpneseape, topphjort, jungelkatt, flekklinsang, treleopard og kragebjørn.

Kilder

Z. Nie m.fl. (2005). «Polyploidy in the Flora of the Hengduan Mountains Hotspot, Southwestern China» (PDF). Annals of the Missouri Botanical Garden. 92: 275–306.
L.J. Yan m.fl. (2015). «DNA barcoding of Rhododendron (Ericaceae), the largest Chinese plant genus in biodiversity hotspots of the Himalaya-Hengduan Mountains». Molecular Ecology Resources. 15 (4): 932–944. PMID 25469426. doi:10.1111/1755-0998.12353.
«Hengduan Mountains subalpine conifer forests». World Wildlife Fund. Besøkt 6. januar 2017.
«Hengduan Shan Coniferous Forests». World Wildlife Fund. Besøkt 6. januar 2017.
«Biodiversity of the Hengduan Mountains and adjacent areas of south-central China». Arkivert fra originalen 11. april 2017. Besøkt 6. januar 2017.