Heisenbergs uskarphetsrelasjon
From Wikipedia, the free encyclopedia
Heisenbergs uskarphetsrelasjon, eller Heisenbergs usikkerhetsprinsipp, i kvantemekanikken sier at både posisjon og bevegelsesmengde til en partikkel ikke kan bestemmes skarpt (presist) ved samtidig måling. Dermed vil en nøyaktigere måling av partikkels posisjon føre til en mer uskarp måling av bevegelsesmengde, og omvendt. Det samme gjelder også andre kvantemekaniske størrelser, slik som tid og energi.
Uskarphetsrelasjonen er gitt av Plancks konstant og er en fundamental egenskap ved kvantemekanikken som ikke kan unngås eller omgås på noen måte. Uskarphetsrelasjonen er inkorporert som en naturlig del av alle ulike formuleringer av kvantemekanikken. F.eks. har kvantemekaniske objekter både partikkel- og bølgeegenskaper (se Bølge-partikkel-dualitet) og uskarphetsrelasjonen sier at det er umulig samtidig å observere et objekt som partikkel og bølge.
Uskarphetsrelasjonen ble oppdaget og formulert av Werner Heisenberg i 1927 og har hatt mye å si for forståelse og tolkning av kvantemekanikken. Tolkningen gitt av Werner Heisenberg og Niels Bohr kalles for Københavntolkningen.
Matematisk formuleres Heisenbergs uskarphetsrelasjon som
hvor Δx er uskarphet i posisjon, Δp er uskarphet i bevegelsesmengde og h er Plancks konstant. Tilsvarende gjelder også at
hvor Δt er uskarphet i tid og ΔE er uskarphet i energi.