Hardingfele
From Wikipedia, the free encyclopedia
Hardingfela er en norsk variant av fiolinen kjennetegnet ved at den i tillegg til 4 overstrenger har 4–5 underliggende resonansstrenger.[1] Disse gir den spesielle klangen i ei hardingfele. Understrengene kan også medvirke til å forsterke lyden. Hardingfele blir mye brukt til fremføring av slåtter, tradisjonell instrumentalmusikk ofte til dans.[2]
Hardingfelespill skiller seg fra den klassiske dur- og mollskalaen i europeisk musikktradisjon. Det kan være tostemt spill med innslag av overtoner og naturtoner.[3] Hardingfeler er tradisjonelt rikt dekorert, til dels med stedegen stil, og fingerbrettet er vanligvis mønstret. Ei hardingfele har flatere stol og gripebrett enn på en vanlig fiolin noe som gjør det lettere å spille på flere strenger samtidig. Hardingfela har kortere strenger og er derfor stemt noe høyere.[3]
Hardingfele og vanlig fele har dominert i hver sine deler av Norge. Hardingfele har for eksempel dominert i Hardanger, Numedal, Valdres og Telemark, mens vanlig fele har dominert på øvrige deler av Østlandet, i Trøndelag og på Nord-Vestlandet.[4][2] NRK meldte i 2012 at det da var rundt 1500 hardingfelespillere i Norge og at kulturskolene hadde 250 elever som lærte hardingfelespill. Ifølge NRK var det da fem hardingfelemakere i Norge.[5] I 2013 kom det frem at fire hardingfelemakere har det som levebrød. Opplæringen av felemakere skjer ved å gå i lære hos en erfaren felemaker som rekrutten hermer etter.[6][7]
De eldste kjente hardingfelene ble bygget i Hardanger på 1600- og 1700-tallet. Hardingfelenes eldste opprinnelse er ikke entydig dokumenterte. Felene utviklet i Hardanger rundt 1700 og senere forente trolig elementer fra eldre feler med mange stiltrekk fra barokkfiolinen og andre samtidig strykeinstrumenter. Isak Botnen var sentrale i utvikling og produksjon av hardingfeler på 1700-tallet. På 1800-tallet ble hardingfeler videreutviklet i Telemark, særlig av Erik Jonsson Helland, til den formen som siden har bestått.[8][4][2]