Høytorp fort
From Wikipedia, the free encyclopedia
Høytorp fort er et festningsanlegg som igjen var en del av Fossumstrøkets festning. Fortet ligger like nordøst for Mysen i Indre Østfold kommune, Østfold.
| Høytorp fort | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Beliggenhet | Mysen, Indre Østfold kommune | ||
| Type | Fort | ||
| Oppført | 1915 | ||
| Bygningsmaterialer | Betong og stein | ||
| I bruk | 1915 – 2001 | ||
| Kontrollert av | Norge | ||
| Forvaltes/eies av | Indre Østfold kommune | ||
| Tilstand | Fredet etter vedtak | ||
| Åpen for offentligheten | Ja | ||
| Slag | Kamper 13. – 14. april 1940 | ||
 Høytorp fort 59°33′45″N 11°20′41″Ø | |||
Fortet var det største anlegget i festningen, og det var sete for festningskommandoen. Det sto ferdig i 1915, og det var i kamp med tyske tropper i aprildagene 1940. Etter krigen var fortet bl.a. standkvarter for Transportregimentet og Heimevernet. Det ble nedlagt som militært anlegg i 2001, og hele området er overtatt av kommunen.
Høytorp fort er av antikvariske myndigheter betegnet som et nasjonalt festningsverk på linje med Akershus festning i Oslo og Fredriksten festning i Halden.
Forhistorien
Etter unionsoppløsningen, under Karlstadforhandlingene høsten 1905, la den svenske delegasjonen fram et krav om at det skulle opprettes en demilitarisert sone langs den norsk-svenske grensen, fra Svinesund i sør til 61°N, det vil si like nord for Elverum. Norge måtte motstrebende godta kravet, selv om det innebar at flere nybygde og meget påkostede festningsanlegg måtte legges ned:
- Ved Fredriksten festning måtte alt det moderne utstyret, inkludert de nye tårnkanonene, fjernes.
- Kongsvinger festning fikk beholde de nye fortene, på betingelse av at de ikke måtte moderniseres.
- Hjelmkollen fort, Ørje nordre og søndre fort, Vittenbergåsen batteri og Urskog fort ble fraflyttet og demolert. Dette ble gjort i løpet av sommeren 1906.
Allerede høsten 1905, etter forhandlingene i Karlstad, hadde imidlertid sjefen for festningsartilleriet, oberst Georg Stang, begynt på egen hånd å utarbeide forslag til planer for en helt ny forsvarslinje mot Sverige, men da trukket tilbake, vest for den demilitariserte sonen. Dette skulle resultere i en ny rekke av grensefestninger. I Trøndelag kom de Værdalske befestninger og Hegra festning i Stjørdal. Etter en langtrukken prosess mellom Forsvarsdepartementet, Stortinget og diverse komiteer ble til slutt også Fossumstrøkets festning anlagt etter Stangs opprinnelige konsept, som et framskutt brohode på østsiden av Glommabuen.
Ved mobilisering skulle det etableres en dobbel forsvarslinje med til sammen to tusen infanterister fra Øyeren i nord, over Skjønhaug, Havnås og Hærland og videre ned til Glomma sør for Eidsberg kirke. Linjene skulle ved mobilisering opparbeides med forhugninger, piggtrådsperringer og skyttergraver. Bak linjene skulle det ligge tre kraftige fort, på Trøgstad varde, Høytorpåsen og Torkelsrudåsen. Fortene skulle utstyres med langtrekkende kanoner som kunne gjøre det mulig å utføre operasjoner også dypt inn i, eller bak, fiendtlige stillinger.
Våren 1912 ble planene godkjent av Stortinget, men man frafalt planene om befestningene på Torkelsrudåsen. Festningen kom dermed til å omfatte Trøgstad fort, Høytorp fort og brogalleriene ved Fossum veibru og Langnes jernbanebru. Høytorp fort var det største og kraftigste av dem, og skulle tjene som kommandoplass for hele festningen.
Oberst Georg Stang var hjernen bak anlegget av Fossumstrøkets festning.
Observasjonspost ved søndre kommandostandplass.
Kart som viser Høytorp forts rekkevidde, signalsentraler og synlighet av omliggende terreng m.m.
.jpg)
1912 – 1915 Anleggsperioden
I 1908 ble Høytorpåsen målt opp av Ingeniørvåpenet, og det ble utarbeidet kart i målestokk 1 : 1000. Dette ble utgangspunkt for den videre utviklingen av anlegget. Det ble kjøpt inn et område på ca. 600 dekar, for det meste utmark. Arkitekten bak selve befestningsanleggene var ingeniørkaptein Thomas Neumann. Han hadde gjennom flere år studert festningsverk på kontinentet, hovedsakelig i Frankrike og Tyskland, og han kom direkte fra utbyggingen av Ingstadkleven fort i Stjørdal, det som i ettertid er blitt bedre kjent som Hegra festning. Anleggsarbeidene ble igangsatt sommeren 1912, umiddelbart etter Stortingets vedtak.
Da fortet begynte å ta form resulterte det i protester fra svensk side. Enkelte der mente at selve anlegget av fortet var en uvennlig handling. Saken ble til og med tatt opp i Riksdagen. Men fra norsk side kunne man bare vise til at fortet lå vest for, og på betryggende avstand til, den demilitariserte sonen.
Opp til ni hundre anleggsarbeidere, alle norske statsborgere, deltok ved anlegget på Høytorpåsen. Sommeren 1915, nesten nøyaktig tre år etter anleggsstart, ble 12 cm tårnkanoner montert og fortet var på det nærmeste ferdigstilt. Festningens første kommandant var oberst Olaf Elias Jølsen, som kom fra stillingen som kommandant på Agdenes festning.
Oberst Olaf Elias Jølsen var den første kommandanten ved Høytorp fort.
Offisersmessen.
1915 – 1933
Den 10. august 1915 rykket den første kontingenten med rekrutter inn, og garnisonsmannskapene ankom den 14. september. Den 22. august ble tårnkanonene prøveskutt og godkjent. Likevel drøyde det helt til 1918 før offisiell åpning ble markert.
Til daglig var bemanningen ved fortet en rekruttskole på ca. 70 mann, og en garnisonsavdeling, også den på ca. 70 mann. I tillegg kom 10 – 15 befal og håndverkere.
Fra fortet sto ferdig og ut gjennom 1920-tallet var det jevnlige våpenøvelser. Da ble fortet, sammen med resten av Fossumstrøkets festning, fullt bemannet og satt i krigsorden. Høytorp fort ble da satt opp med full bemanning, ca. 850 soldater, hovedsakelig var dette vernepliktige mannskaper utskrevet til repetisjonsøvelse. De aller fleste av disse igjen var infanteri, som bemannet nærforsvarsstillingene på fortet. Ved skarpskyting med tårnkanonene måtte befolkningen i deler av Hærland flytte ut av skuddsektoren. De fikk en fast årlig godtgjørelse fra Staten for å dekke utgiftene ved dette.
1933 – 1940
Hærordningen av 1933 kom til å innebære store endringer i det norske forsvaret. Festningsartilleriet hadde vært en egen våpengren siden 1903. Nå ble det nedlagt, og kystfestningene ble overført til Kystartilleriet. Landfestningene ble overført til Hærens artilleri og nesten samtlige ble stilt i reserve. Unntakene for dette var Høytorp og Trøgstad fort, som fikk status som manøver- og depotfestninger for feltartilleriet.
Fra nå satset hæren for fullt på det mobile feltartilleriet. Ved festningen ble det oppsatt to bilbårne batterier á fire 7,5 cm Schneider-Canet M 1899 feltkanoner allerede mot slutten av 1920-tallet, og det ble kjøpt inn én Citroën C4 lastebil, øvrige lastebiler skulle rekvireres ved mobilisering. Det ble også oppsatt en motorisert bataljon i 1938, bestående av stabsbatteri, tre batterier á fire 10,5 cm Cockerill M/1904 posisjonskanoner hver, med omgjorte understell til biltrekk. I 1939 tilkom stabsbatteri og to batterier á fire stk. 12 cm Selmer M/32 felthaubitser. I tillegg ble det innkjøpt 16 stk. Opel Blitz lastebiler, en Opel Kapitän, en Horch patruljebil, en Latil traktor og våren 1940 kom åtte Allis Chalmer beltetraktorer for å kunne trekke kanoner i terreng. Fossumstrøkets festning ble med dette senteret for utviklingen av det motoriserte artilleriet i Norge, og kommandant Lauritz Rodtwitt fikk Kongens fortjenstmedalje for dette arbeidet. Det var kaptein Halvor Gudmundsen som sto for selve omgjøringen og konstruksjonen av nye understell på de seksten 10,5 cm Cockerill kanonene.
Det fastmonterte artilleriet på festningene mistet sin betydning, og bare unntaksvis ble det drevet øvelsesskyting herfra. Kommandanten forsøkte å få ut midler til vedlikehold og opplæring på det faste skytset, men forgjeves. Dette er grunnen til at i 1940 var det nesten bare befal og vernepliktige mannskaper som hadde gjort førstegangstjeneste fra 1933 og tidligere som hadde kompetanse til å betjene tårnkanonene.
Kampene i 1940
Under kampene i Østfold kom Høytorp fort til å spille en betydelig rolle. Fortet var i begynnelsen av april bemannet med 70 soldater, 12 befal og fem håndverkere.
Det begynte allerede om morgenen 9. april. Kommandanten, oberstløytnant Lauritz Rodtwitt, ble tidlig om morgenen varslet om kampene i Oslofjorden. Han beordret da fortets tre luftvernmitraljøser satt opp på Vestre høyde. Det skulle vise seg at flyene med den tyske invasjonsstyrken som var planlagt landsatt på Fornebu var blitt dirigert inn over Østfold. Antakelig regnet man denne ruten som sikrere enn å gå rett inn over Oslofjorden. De tyske Ju-52 transportflyene kom i lav høyde sørfra – rett over Høytorp fort. Mitraljøsebetjeningene skjøt alt de maktet, og det ble observert treff på flere fly, men ingen ble skutt ned.
Omtrent samtidig med dette begynte de første frivillige å melde seg ved fortet. Etter hvert skulle det bli flere hundre av dem. Blant disse var det folk som hadde avtjent verneplikt ved fortet og som hadde fått opplæring på tårnkanonene. Batterioffiserene var derfor spesielt oppmerksomme for kjente fjes og tok dem til side som kanonbetjening. Allerede på kvelden 9. april var det etablert dobbelt sett betjening til hovedbatteriet.
Tidlig om morgenen den 13. april klarte tyskerne å ta seg over Glomma og de greide snart å nedkjempe forsvarsstillingene ved Fossum bro. Deretter fortsatte de framrykkingen mot Askim og videre østover. Omtrent klokken 14.00 ba sjefen for Askim-detasjementet om artilleristøtte fra Høytorp fort. 12 cm kanonene ga da flere lag ild mot de framrykkende tyske styrkene. Ved 15.30-tiden brøt telefonnettet vest for Mysen sammen. Fortet fortsatte da å gi ild mot punkter på Askimveien for å hindre den tyske framrykkingen.
På ettermiddagen den 13. april kom ordren om at den motoriserte 12 cm haubitsbataljonen skulle trekkes ut av kampene og sendes til Sverige. 460 mann ble da sendt østover, de fleste av disse var tatt fra besetningen på Høytorp fort. 350 mann ble igjen, men de var rent for få til å bemanne nærforsvarsstillingene. Oberstløytnant Rodtwitt fikk imidlertid ordre om å holde fortet mot de framrykkende tyskerne og dekke opp for den videre evakueringen av norske styrker østover.
Ut mot kveldingen ble det rapportert at det var hørt tyske kommandorop nede fra området ved Momarken. Da klokken var blitt 20.00 begynte fortet å komme under direkte beskytning, først med håndvåpen og maskingevær, etter hvert også med bombekastere og artilleri. Fortet var da fullstendig omringet og beleiret. Rodtwitt trakk besetningen inn i reduiten og satset på å holde den mot direkte angrep. Gjennom natten og morgenen 14. april var fortet utsatt for flere kraftige tyske stormangrep, men de klarte å avvise dem.
Ut over formiddagen ble det meldt om lite ammunisjon. Omtrent kl. 13.00 ringte Rodtwitt til Ørje for å forhøre seg om situasjonen. Han fikk da opplyst at det sto nå ingen norske styrker på vestsiden av Haldenvassdraget; alle var nå på marsj mot grensen. Klokken 13.30 innkalte han til krigsråd. Man fant at besetningen hadde utført den oppgaven de hadde fått ordre om. Det ble vedtatt å overgi fortet. Det skjedde kl. 14.16 den 14. april. De norske soldatene ble holdt på fortet som krigsfanger, de fleste fikk dra hjem igjen i slutten av april.
Én nordmann, gårdbruker Thorer Homstvedt Skaarer, født 17. august 1912, fra Eidsberg, ble såret under kampene og brakt inn til Réduitens sykestue. Han døde av skadene 14. april på Mysen sykestue og ble gravlagt ved Hærland kirke. Det foreligger ingen sikre tyske tapstall.
Oberstløytnant Lauritz Rodtwitt.
Underjordiske ganger i reduiten.
Fortet under okkupasjonen
Høytorp fort ble overtatt av Wehrmacht. Bygningsmassen ble brukt som rekonvalesentleir for sårede soldater, og det ble bygget fire «tyskerbrakker» og ny vaktstue nede ved Momarken. Selve fortet var av liten interesse for tyskerne. Det ble snart ribbet for strategiske metaller, som kobber og messing. Tårnkanonene ble i 1942/43 pigget løs og sendt til kystfort på Vestlandet. 12 cm kanonene kom til Eigerøya, 7,5 cm kanonene til Storøy utenfor Haugesund. Høsten 1944 ble fortet ribbet for alt av metall; ovner, ståldører, vindusskodder og piggtrådsperringer ble fjernet og sendt til omsmelting i Tyskland.
1945 – 2003
Etter annen verdenskrig ble Høytorp fort mye brukt til øvelse, blant annet av Feltartilleriets avdelinger i Tysklandsbrigaden. Det forelå også planer om videre utbygging av hele Fossumstrøkets festning. Disse planene inkluderte også nye befestninger med svære underjordiske anlegg på Torkildsrudåsen. Men i 1956 ble planene satt i bero og festningen stilt i reserve fram til den ble endelig nedlagt i 1959.
Fra 1956 var Høytorp fort standkvarter for Transportregimentet, men de la stort sett bare beslag på bygningsmassen. Réduiten ble bygd om til ammunisjonslager. Vinduene ble murt igjen, og Inngangstårnet ble revet for å gi adgang for lastebiler. I denne perioden hadde også Norges Bank lagret store mengder kontanter i Réduiten for bruk i en eventuell krigssituasjon.
I 1980-årene ble Réduiten tømt og ominnredet til krigshovedkvarter for Østre Oslofjord Forsvarsdistrikt / FDI 1. Transportregimentet ble nedlagt i 1994, men fortet var fortsatt base for flere større repetisjonsøvelser, og Heimevernet disponerte en del av bygningene. På slutten av 1990-tallet arbeidet Forsvarsdepartementet for en endelig nedlegging av fortet.
Det var opprinnelig meningen å sprenge og forsegle fjellanleggene, noe som utløste kraftig lokal motstand. Foreningen for Høytorp fort ble stiftet i 1996, og de klarte å arbeide fram en løsning der fortet ble liggende intakt. Det ble videre inngått forhandlinger med Eidsberg kommune, og hele anlegget ble overdratt kommunen høsten 2003. Heimevernet disponerte fortsatt lokaler ved fortet fram til 2005.
Forsvarssjefen under felttoget i 1940, general Otto Ruge, fikk i 1945 tildelt kommandantboligen på Høytorp fort som æresbolig, og han bodde der fram til sin død. På folkemunne i Mysen kalles fremdeles huset «Rugevillaen», det ligger for seg selv nordvest for hovedanlegget.
Også andre landskjente personer har hatt tilknytning til Høytorp fort: Einar Gerhardsen tjenestegjorde i det ene 12 cm pansertårnet under sin militærtjeneste i 1917 – 1918. Under kampene i 1940 var André Bjerke en av soldatene som forsvarte Reduiten.
General Otto Ruge bodde på Høytorp fort til sin død i 1961.
Kommandantboligen, Høytorp fort.
Høytorp fort i dag
Hele fortet ble fredet av Riksantikvaren i 2001. Mesteparten av området er regulert til bevaring.
Området utgjør i alt 426 dekar. Dette inkluderer også 41 større og mindre bygninger. Disse leies ut til sivile formål for eksempel til lag, foreninger, kunstnere og firmaer. Den gamle mannskapsmessa ble påbygd og utstyrt med nytt kjøkken på 1990-tallet og er i dag restaurant. Foreningen for Høytorp fort har innredet bygning 11, det gamle kanonskuret, til utstilling av artillerimateriell.
Fortet blir benyttet som friluftsområde med turveier og stier.
Høytorp fort er oppført på toppen av en markert åsrygg rett øst for nåværende Mysen sentrum. Høyeste punkt er på 227 moh. Fra toppunktet faller terrenget bratt mot øst og vest, på østsiden nesten hundre meter ned, på vestsiden går en dalgang sørover før terrenget igjen stiger til det man i dag kaller Vestre høyde. Derfra faller det bratt nedover mot Mysen sentrum. Toppen av åsen er synlig lange veier i det relativt flate terrenget. Fra gammelt av har det vært varde her. På et kart fra 1797 er den kalt «Skoftefields Varde». Senere er åsen referert til som «Høytorpåsen», etter bruket Høytorp under Opsal på vestsiden, nå i tettbebyggelsen i Mysen.
Reduiten
I den øverste toppen av åsen ble hovedanlegget, Reduiten, lagt. Da den sto ferdig var den Norges største betongbygning, en status den hadde i fem år, fram til Havnelageret i Oslo sto ferdig i 1920. Reduiten er et fjellanlegg omgitt av en dyp grav på tre sider. Denne såkalte fortgraven ligger i vest, nord og sør for Reduiten, den er sprengt ned i fjellet og er 7 – 10 meter bred og 5 – 12 meter dyp. Her er også mitraljøsestillinger plassert i flankene i graven. Inne i fjellanlegget er alle nødvendige rom for drift av fortet; sambandssentral (med 1000 linjer inn), kommandosentral, kjøkken, offisersmesse, ammunisjonsmagasiner, lagerrom og forlegningsrom. Alle er forbundet med underjordiske ganger og trappeløp, og det er ganger opp til kanonstillingene helt oppe på toppen. Kanonene var hovedbatteriet i festningen, og besto av fire kanoner montert i dreibare pansertårn. Det er også ganger ut til infanteristillinger, kaponnierer og lyskasterstillinger på østsiden av åsen. Til sammen er det over 1100 meter med underjordiske tunneler, ganger og passasjer inne på fortområdet.
Storfyllingen og nordre infanteriverk
Eneste vei inn i fortgraven er gjennom en tunnel fra vestsiden. Den var opprinnelig lukket i åpningen mot vest av «Inngangstårnet», et tre etasjer høyt betongtårn med skyteskår og stålport. Fra dette strakte det seg en stor fylling av sprengstein på vest- og sørsiden av Reduiten. Dette er den såkalte «Storfyllingen», der det var overdekkede skytestillinger, dekningsrom og sammenhengende brystvern for infanteri. På nordflanken ligger tilsvarende stillinger med kaponniere og dekningsrom, kalt «Nordre infanteriverk». Her er også stillinger for Krupp feltkanoner.
Inngangstårnet ble sprengt vekk av Forsvaret en gang på 1970-tallet, men det foreligger planer om å gjenreise det.
Haubitsbatteriet
Vest for og nedenfor Storfyllingen er det stort sett flatt terreng i en svakt sørhellende dalgang, som er sperret mot sør av Tverrvollen, en tversgående voll av jord og stein med brystvern på toppen. Bak denne, på nordsiden, sto fire fastmonterte 12 cm festningshaubitser i betongstillinger. I fjellet nedenfor Storfyllingen er det sprengt inn et ammunisjonsmagasin for batteriet. I tverrvollen er det lagt inn et oppholdsrom med ståldør, opprinnelig utstyrt med ovn og køyer for ett kanonmannskap i beredskap. Ved haubitsbatteriet er også fire mindre ammunisjonsskur, ved- og koksskur og kanonskur til 8,4 cm feltkanonene.
Vestre høyde
Vestre høyde ligger på en kolle vest for haubitsbatteriet og er nærforsvarsstilling for vestflanken. Hele høyden er omgitt av infanteristillinger. Fra haubitsbatteriet går den såkalte forbindelsestunnelen opp til toppen av høyden, og fra denne går trapper videre opp i stillingene. Det er lagt inn lys i tunnelen, fjellet er sikret og den er åpen for fri ferdsel. På høyden er også dekningsrom, fire plattformer for 8,4 cm kanoner, to lyskasterstillinger og stilling for en Puteaux anti-ballonkanon. På Vestre høyde står også fortets flaggstang, og herfra blir det avfyrt flaggsalutt på 17. mai.
Piggtrådsperringene
Da Høytorp fort ble planlagt var piggtråd et av de mest moderne defensive middel også for permanente installasjoner. Det ytre førstelinjeforsvaret var en kraftig piggtrådsperring som omringet hele fortområdet, total lengde var 1590 meter. Sperringen var ti meter bred og opptil tre meter høy, og hele sperringen var dekket fra infanteristillinger i bakkant. Det var bare en port i sperringen, foran vaktstua (bygning 19). I dag finnes bare mindre spor igjen av denne sperringen. Den ble så godt som totalt fjernet i 1944 da fortet ble ribbet for alt av metall. Rundt fortgraven i Reduiten var det en mindre piggtrådsperring, tre meter bred og 362 meter lang. Denne er i dag rekonstruert.
Bygningsmassen
Nord for haubitsbatteriet ligger leirområdet med brakker for den faste bemanningen og andre nødvendige bygninger. I alt 19 bygninger er bevart av leiren fra 1915. Ti av disse er tegnet av Gerhard Fischer, som den gang var engasjert som arkitekt ved Ingeniørvåpenet. Kommandantboligen, offisers- og underoffisersmesser, mannskapsmesse og mannskapsbrakker er hans verk. Likeså den gamle vaktstua og tøymagasinet, som er inspirert av svalgangsbygningene.
I løpet av okkupasjonstiden ble det bygd en ny vaktstue nede ved Momarken og fire typiske «tyskerbrakker». Fra etterkrigstiden er det seks bygninger, blant annet garasjene ved Momarken. I alt er det 41 bygninger inne på området, de fleste er fredet, eller de er vernet administrativt. Fem mindre bygninger er revet.
Reduiten.
Storfyllingen.
Kaponniere på Vestre høyde, kalt «Elefantryggen».
Piggtrådsperring ved fortgraven.
Høytorp fort, leiren sett fra Reduiten.
«Tyskerbrakke» på Høytorp fort.
Høytorp fort var utstyrt med:
To 12 cm Schneider-Canet L/40 M/1902 kanoner i dreibare pansertårn. Kanonene ble opprinnelig satt opp på Fredriksten festning i 1902, men etter Karlstad-avtalen måtte de demonteres og fjernes fra den demilitariserte sonen. Kanonene ble da kjørt til Ski magasinplass og lå midlertidig på lager der. I 1915 ble de satt opp igjen i nye stillinger på Høytorp fort. Kanonene hadde en rekkevidde på 11 300 meter og avfyrte granater på 20,4 kg. Skuddtakten var to skudd i minuttet. Hver kanon hadde en betjening på åtte mann; kanonkommandør, fire kanonbetjening og tre til ammunisjonsbehandling. I tillegg var en telefonoperatør fra signaltroppen fast plassert i tårnet.
Kanonene ble fjernet av tyskerne i 1942 og satt opp igjen ved kystfortet HKB 20./978 Eigerøy, ved Vedafjellet på Midbrødøya utenfor Egersund. Høsten 2014 ble den ene kanonen hentet tilbake til Indre Østfold, den ble restaurert og satt opp i sin opprinnelige stilling på Høytorp fort til fortets hundreårsjubileum i 2015.
To 7,5 cm Cockerill L/50 M/1909 kanoner i dreibare pansertårn. Disse kanonene ble bestilt i 1913 for levering høsten 1914, men på grunn av første verdenskrig kunne de ikke leveres før i 1920. Fabrikkens standardutgave var med haubitser med rekkevidde ca. 6000 meter, men til Fossumstrøkets festning var det nødvendig å ha kanoner med samme rekkevidde som 12 cm batteriet. Kanonene ble derfor spesiallaget og de er derfor helt unike for denne festningen. Kanonene var halvautomatiske med skuddtakt på fire skudd i minuttet, og de var ansett som meget avanserte våpen for sin tid. Hver kanon hadde en betjening på åtte mann pluss en telefonoperatør. Tårnene består av 22 cm tykt panserstål og veier over 16 tonn. Største rekkevidde var 11 300 meter.
Kanonene ble fjernet av tyskerne i 1942, og de ble satt opp igjen på kystfortet HKB 68/977 Artilleriegruppe Haugesund på Storøya i innseilingen til Haugesund. Sommeren 2009 ble de pigget løs og hentet tilbake til Høytorp fort. De ble endelig restaurert og satt opp igjen i sine gamle stillinger høsten 2014.
Fire 12 cm Schneider-Canet L/14 festningshaubitser montert i betongstillinger. Kanonene var, som tårnkanonene, opprinnelig satt opp på Fredriksten festning og ble demontert etter 1905. De ble igjen montert på Høytorp fort i 1915, og hver av dem hadde en besetning på sju mann pluss en telefonoperatør. Kanonene hadde en rekkevidde på maks. 7500 meter, og de var først og fremst beregnet for nærforsvar av fortet.
Kanonene ble demontert og fjernet av tyskerne i løpet av krigen, og det foreligger ingen ytterligere opplysninger om deres skjebne. Antakelig ble de sendt til omsmelting. Betongstillingene står fortsatt på Haubitsbatteriet. Her er også ammunisjonsrom og beredskapsrom for én kanonbesetning.
Åtte 8,4 cm Krupp feltkanoner. Disse kanonene hadde en rekkevidde på 6000 meter og hadde en bemanning på kanonkommandør og fire artillerister.
Dette var bakladekanoner av første generasjon, uten rekylbrems. Det vil si at de hadde en teknologisk vinning i at ladingen gikk betydelig raskere enn ved de gamle forladekanonene. Men de hadde fortsatt ulempen med at rekylen fikk kanonene til å hoppe flere meter bakover ved avfyring, slik at betjeningen måtte bringe dem tilbake i stilling for hvert skudd. Kanonene ble raskt umoderne da rekylbremsen ble introdusert bare ca. ti år senere. Feltartilleriet skaffet seg da nye kanoner, og Krupp-kanonene ble fordelt til festnings- og posisjonsartilleriet.
Fire av de åtte kanonene ble avsatt til Nordre infanteriverk, der det ble opparbeidet stillinger for ild nordover eller østover. Det ble i tillegg bygget en liten kasematt på Storfyllingen for én kanon. De andre fire ble stasjonert på Vestre høyde og utstyrt med den såkalte «Calmeyers rekylbremse». Dette var en rund betongplatting med en kraftig stålbolt i midten. Rekylbremsen var en kraftig stålfjær som forbandt bolten og kanonen, og som dro kanonen tilbake i stilling etter avfyring.
Kanonene ble fjernet av tyskerne under krigen, og ble sannsynligvis smeltet om. Fire plattinger til rekylbremsene ligger fortsatt på Vestre høyde og én i kasematten på Storfyllingen.
En 7,5 cm Puteaux anti-ballonkanon. Da fortet ble anlagt var det ikke mange som så for seg at fly hadde noen framtid som våpen. Derimot var luftskip ansett som en farlig trussel. Denne kanonen var rett og slett en alminnelig feltkanon på en egenartet lavett; en såkalt «krinolineaffutasje» i en sirkelformet stilling. Kanonen skulle skyte fosforgranater, som skulle antenne hydrogenet i luftskipene. Skuddtakten var lav, og for å operere den skulle det til en betjening på hele 14 mann.
Kanonen kom opp på Vestre høyde i 1920, og den ble demontert og lagt i magasin ved Langenes batteri i 1939. Affutasjen er fortsatt bevart, men selve kanonen ble fjernet av tyskerne under krigen. Stillingen kan fortsatt sees på Vestre høyde.
Schneider-Canet L40 M/1902 12 cm tårnkanon.
Cockerill L/50 M/1909 7,5 cm tårnkanon.
Stilling for 12 cm festningshaubits.
Svensk Krupp 8,4 cm feltkanon.
Plattform for 8,4 cm Krupp feltkanon, for «Calmeyers rekylbremse».
- Dukstad, Sigurd (1994). Transportregimentet 1946-1994: historisk oversikt. [Mysen]: Transportregimentet.
- Faye, Wilhelm (1963). Operasjonene i Østfold. Oslo: Gyldendal.
- Indre Østfold i krig: en berettelse om kampene i Indre Østfold for 50 år siden. [Askim: D.B. Haugen, Solbergfossvn. 1990.
- Oppegaard, Tore Hiorth (1996). Østfold regiment: norsk infanteri gjennom 350 år. Oslo: Elanders forl. ISBN 8290545592.
- Sandem, Arne (1990). Den siste SS-leiren: SS-Sonderlager – Mysen. [Eidsberg]: Arne Sandem.
- Jostein Flåøien og Per Hernæs: Fossumstrøkets festning, Norges største innlandsfestning etter 1905, Mysen, Foreningen for Høytorp fort, 2009.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
