Fraktur (skrift)
From Wikipedia, the free encyclopedia
Fraktur er en stilvariant av gotisk skrift, bokstaver i det latinske alfabetet formet med tunge stammer og brukne buer. Fraktur ble laget i Tyskland tidlig på 1500-tallet og brukt som trykkskrift i nord- og sentraleuropeiske områder, også Norge, fram til den gradvis, men raskt ble utkonkurrert av «latinske» antikvabokstaver på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, i Tyskland først på 1940-tallet.
Fraktur var en videreutviklet, mykere og åpnere variant av tekstur (textura quadrata), som boktrykkeren Johann Gutenberg også anvendte i sin 42-linjers bibel fra 1450. Den gitterpregede og sammentrykte, gotiske skriften hadde sitt opphav i bredpennkalligrafi fra 1300-tallet. Fraktur og andre gotiske skrifttyper vokste fram av en gradvis vertikal komprimering av den karolingiske minuskel, som til slutt også bar preg av det samme kantete og himmelstrebende som datidens arkitektur. Fraktur ble lenge ansett som tysk «nasjonalskrift» og forbindes fremdeles med tysk kultur og boktrykkertradisjon. Skrifttypen er i dag, som bokskrift, erstattet av antikva, grotesk og kursiv.
Frakturskriften er en kalligrafisk stil, og den var påvirket av den meget spenstige kalligrafiske batarde (fransk gotisk kursiv). Kalligrafen Leonard Wagner fra Augsburg var også opphavsmann til Maximillian I sin skrift i den kjente bønneboken fra 1514.