Fin de siècle
From Wikipedia, the free encyclopedia
Fin de siècle (fransk for «slutten av sekelet»)[1] er et fast fransk uttrykk for «århundres slutt» som kom i anvendelse fra 1890[2] og brukes også om slutten på en æra; en tid som går mot slutten i påvente av en ny tid. Uten kontekst brukes begrepet typisk for å referere til slutten av 1800-tallet. Denne perioden ble antatt å være en periode med sosial degenerasjon, men samtidig en periode med håp om et nytt begynnelse.[3] Uttrykket «århundreskifte» brukes av og til som et synonym, men dette er et mer nøytralt uttrykk, som mangler noen eller de fleste av de kulturelle konnotasjonene beskrevet under. Begrepet synes å opptre for første gang i Frankrike mellom 1886 og 1890.[4][2]
Uttrykket fin de siècle henviser som oftest til årene fra 1890 til 1914 i Europa. Det har konnotasjoner av dekadanse som ses som typisk for de siste årene i en fruktbar epoke (La Belle Époque), og en forventning om forandring når et århundre eller en epoke går mot slutten. At uttrykket er fransk skyldes trolig at fin de siècle spesielt knyttes til bestemte fransktalende kretser i Paris og Brussel på slutten av 1800-tallet, representert ved kunstnere som Stéphane Mallarmé, bevegelser som symbolismen, og kunstverker som Oscar Wildes Salomé (1891), en tragedie i en akt, opprinnelig skrevet på fransk, som knytter ideen om fin de siècle til estetisismen.
Fin de siècle representerer ikke bare et spesifikt historisk tid eller øyeblikk, men også en del av sensibiliteten og av periodens kulturelle produksjon. Det er særskilt utfordrende å definere fin de siècle innenfor den kunstneriske verden, da det verken tilsvarer en bevegelse rundt en ledende skikkelse, eller til en sammenslåing av delte og uttalte estetiske prinsipper i form av et manifest.[5][6]