Filippister

Filippister eller philippister (tysk: Philippisten, eller melanchthonianere, adiaforister) er et samlebegrep for en gruppe teologer som vokste frem fra interne protestantiske lærestridigheter. Betegnelsen peker tilbake på Philipp Melanchthon, den mann som etter Martin Luthers død i 1546 skulle innta en ledende rolle innen protestantismen i det sentraleuropeiske område og fastla dens linjer.

I 1548 inngikk keiser Karl V og de protestantiske stenderne det såkalte Augsburger Interim og Leipzig-artiklene. Dette utløste en teologisk disputas blant de protestantiske teologene om seks stridsspørsmål: den adiaforistiske strid, den majoristiske strid, den antinomistiske strid, den synergistiske strid, den osiandriske strid og den annen nattverdsstrid.

For filippistene var hovedsaken spørsmålet om hvorledes de kultiske handlinger skulle praktiseres under gudstjenesten. Der aksepterte filippistene at man i den protestantiske gudstjeneste beholdt visse liturgiske særegenheter fra den katolske kirke. De skarpeste dispusjonsmotstanderne mot filippistene var de såkalte gnesiolutheranere. Filippistene, som til en viss grad ble fortrengt, ble av sine motstandere regnet blant de såkalte kryptokalvinister.

Blant representantene for filippistene var, foruten Melanchthon, også Georg Major, Andreas Osiander, Caspar Peucer, Caspar Cruciger den yngre og Alexander Alesius.

Litteratur

• Jürgen Diestelmann: Usus und Actio. Das Heilige Abendmahl bei Luther und Melanchthon. Pro Business, Berlin 2007, ISBN 978-3-86805-032-5.
• Wolfgang Klose: Das Wittenberger Gelehrtenstammbuch: das Stammbuch von Abraham Ulrich (1549–1577) und David Ulrich (1580–1623). Mitteldeutscher Verlag, Halle 1999, ISBN 3-932776-76-3.