Farmakokinetikk

Farmakokinetikk er den delen av farmakologien som omhandler tidsforløpet av en forbindelse i et system. I praksis dreier det seg som regel om legemidler i hele eller deler av menneskekroppen, men farmakokinetiske prinsipper gjelder alle slags forbindelser i en organisme, som for eksempel næringsstoffer, metabolitter, endogene hormoner og toksiner. Sammenlignet med farmakodynamikk som populært sagt beskriver hva et legemiddel gjør med kroppen, beskriver farmakokinetikk hva kroppen gjør med et legemiddel.

ADME

Sentralt i farmakokinetikk står fire prosesser (ADME):

• Absorpsjon: Opptak av legemiddelet fra tarm (peroralt) eller utenfor tarm (parenteralt)
• Distribusjon: Fordeling av legemiddelet mellom de ulike organene
• Metabolisme: Omdanning av legemiddelet til ev. inaktivt, utskillbar metabolitt, vesentlig i lever
• Ekskresjon: Utskillelse av legemiddelet, som regel til urin eller avføring

Disse prosessene er avhengige av egenskaper ved legemiddelet (pH, fettløselighet, størrelse mm) og egenskaper ved pasienten (for eksempel funksjon i tarm, lever og nyre)

Det påvises stadig nye ensymsystemer som bryter ned forskjellige grupper av medikamenter. Andre medikamenter kan øke eller redusere aktiviteten i ensymsystemet, eller kapasiteten til systemet brukes av andre substanser. Disse mekanismene er vanlige årsaker til interaksjoner, det vil si bivirkninger som oppstår når det benyttes spesielle kombinasjoner av medikamenter.

Noen sentrale begreper innen farmakokinetikk

Clearance er et mål på hvor raskt et legemiddel skilles ut og forsvinner fra kroppen. Dette gjelder både kjemisk omdannelse i lever (hepatisk clearance) og utskillelse av uomdannet legemiddel i nyrene (renal clearance).

Distribusjonsvolum angir i hvilken grad legemiddelet distribueres utenfor den sentrale blodsirkulasjonen. Fettløselige medisiner finnes mest i kroppens fettlagre, men vannløselige medisiner finnes mest i vandige oppløsninger i kroppen.

Proteinbinding angir hvilken andel av legemiddelet som er bundet til proteiner i plasma eller perifere vev. For de fleste legemidler er det ubundet legemiddel som gir effekt og bivirkninger, og mengden av ubundet legemiddel er vanligvis proporsjonal med klinisk effekt. Det ubundne legemiddelet er tilgjengelig for reseptorene for er de stedene medisinene binder seg og får medisineffekt /bivirkning. Dersom en større del av det aktuelle stoffet bindes til eggehvitestoffer som ikke gir virkning, vil det være vanskelig å dosere mengden som skal gi virkning på andre aktuelle reseptorer.

Halveringstid er tiden det tar før konsentrasjonen av en substans, særlig et legemiddel eller et giftstoff, er halvert i blodet eller i kroppen.

Biotilgjengelighet angir hvilken andel av en gitt medikamentdose som når sentral sirkulasjon.

Steady state: Tilstand hvor eliminasjonen av et legemiddel er like stor som den kontinuerlige tilførselen. For noen medisiner med sterk binding til fett eller proteiner kan det være nødvendig å gi store doser til å begynne med for å fylle slike inaktive lagre og raskere oppnå steady state.

Farmakokinetisk variasjon

Genetiske og ervervede faktorer påvirker absorpsjon, distribusjon, metabolisme og ekskresjon. For eksempel vil det være farmakokinetiske forskjeller mellom menn og kvinner, hos pasienter med enkelte sykdommer, mellom ulike etniske grupper og mellom ulike aldersgrupper. Dette kan ha avgjørende betydning for hvilken effekt et legemiddel vil ha, og bør tas hensyn til ved dosering.

Farmakokinetikk er spesielt viktig ved medisinsk behandling av eldre personer. Dette fordi leverens og nyrenes kapasitet til omsetning av legemidler avtar med alderen. Det finnes flere måter å beregne nyrekapasiteten (nyre-clearance). Eliminasjonen av et legemiddel gjennom nyren er oftest proporsjonal med clearance av kreatinin som kan beregnes ved å måle serum-konsentrasjonen av kreatinin som dannes ved nedbrytning av kreatinfosfat.

Se også

• Farmakodynamikk

Eksterne lenker

• Norsk legemiddelhåndbok