Luftbårne styrker
From Wikipedia, the free encyclopedia
Luftbårne styrker eller Luftlandestyrker er soldater og krigsmateriell som kan transporteres med luftfartøy og landsettes med fallskjerm, glidefly, helikopter eller lignende transportmidler. De kan dermed innsettes bak fiendens linjer og har evnen til å deployere nesten hvor som helst uten forvarsel. Formasjonene begrenses kun av luftfartøyenes antall og størrelse, og med nok kapasitet kan en enorm styrke dukke opp «fra intet» i løpet av få minutter, en operasjon som kalles vertikal omfatning.[1] Den største luftlandingen under andre verdenskrig var Vyazma luftlandeoperasjon, utført av det sovjetiske 4. Luftlandekorps. Denne operasjonen var imidlertid ikke vellykket.[2]
Som regel mangler luftbårne styrker forsyninger og utstyr for langvarig strid, og de er derfor bedre egnet til å etablere et brohode enn til å utføre en langtrukken besettelse. I tillegg er fallskjermoperasjoner spesielt sensitive for dårlige værforhold. Fremgang innen helikopterteknologi siden andre verdenskrig har gitt større spillerom for luftbårne operasjoner, og luftlandsetting fra helikopter har i stor grad erstattet storstilte fallskjermslipp. Mange armeer opprettholder likevel store fallskjermavdelinger.