Erikskrøniken
From Wikipedia, the free encyclopedia
Erikskrøniken omhandler middelalderens politiske historie i Skandinavia fra 1229 til 1320, og er den første i en suite av rimkrøniker som utførlig skildrer Sveriges politiske historie. Den skildrer også norske forhold til dels inngående.
Erikskrøniken er Sveriges eldste fortellende kilde i betydningen et skriftlig dokument som er framstilt med den hensikt å gi leseren, eller snarere tilhøreren, en detaljert versjon av et lengre hendelsesforløp. Som alle fortellende kilder har den en bestemt tendens, i dette tilfellet en karakter av politisk partsinnlegg. Erikskrøniken tar klart stilling for en part; helten og hovedpersonen er hertug Erik Magnusson av Södermanland, som ble gift med prinsesse Ingebjørg Håkonsdatter av Norge i 1312.
Erikskrøniken ble trolig sluttført mellom 2. juni 1320 og 31. mai 1321 i miljøet omkring enkehertuginne Ingebjørg Håkonsdatter. Forfatteren var sannsynligvis Tyrgils, hertug Eriks sekretær og senere hertuginne Ingebjørgs sekretær.