From Wikipedia, the free encyclopedia
Enrique Pérez Serantes (født 29. november 1883 i Tui i Galicia i Spania, død 18. april 1968 i Santiago de Cuba) var en spanskfødt cubansk katolsk prelat og erkebiskop av Santiago de Cuba. Etter angrepet på Moncada-kasernen den 26. juli 1953 grep han inn for å redde livene til Fidel Castro og hans følgesvenner.
| Enrique Pérez Serantes | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 29. nov. 1883[1] Tui | ||
| Død | 18. apr. 1968[1] (84 år) Santiago de Cuba | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1910–), katolsk biskop (1922–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Spania | ||
| Medlem av | Royal Galician Academy (korresponderende medlem)[2] | ||
.jpg)
Enrique Pérez Serantes kom fra Spania til Cuba som barn. Han mottok sin første formasjon ved småseminaret i Ourense i Galicia. Han kom til Cuba i 1901 og begynte på presteseminaret i Havanna. Erkebiskopen av Santiago de Cuba, Francisco de Paula Barnada, sendte ham til Det pavelige kolleg Pio Latino i Roma for å fullføre sin kirkelige utdannelsesvei. Enrique Pérez Serantes tok doktorgrader i filosofi og teologi ved Det pavelige gregorianske universitet. I 1910 vendte han tilbake til Havanna og ble professor ved presteseminaret San Carlos y San Ambrosio.
Han ble ordinert til prest den 10. september 1910 i Havanna-seminarets kapell, av Pedro González Estrada, erkebiskop av Havana. Fra 1910 til 1916 foreleste han i latin, historie, filosofi og teologi vedsamme presteseminar. I januar 1916 ble han utnevnt til generalvikar for bispedømmet Cienfuegos av biskopen av Camagüey, Valentín Zubizarreta y Unamunsaga O.C.D.
Han ble utnevnt av pave Pius XI den 24. februar 1922 til biskop av Camagüey. Biskopsordinasjonen fikk han den 13. august 1922 i katedralen i Cienfuegos av Valentín Zubizarreta y Unamunzaga O.C.D., biskop av Cienfuegos; medkonsekratorer var Severiano Saínz y Bencomo, biskop av Matanzas, og Manuel Ruíz y Rodríguez, biskop av Pinar del Río. Han ble med dette etterfølger etter biskop Zubizarreta, som ble overført til bispedømmet Cienfuegos samme dag. Enrique Pérez Serantes tok bispedømmet i besittelse den påfølgende 2. september.
I løpet av de 26 årene han hadde ansvaret for bispedømmet, gikk meget av hands energi på den store byggevirksomhet han satte i fgang, Det ble reist 50 nye gudshus, både kirker og kapeller, både i provinshovedstaden og i resten av provinsen. Det faktum som mest skulle definere Pérez Serante, var hans resolutte tiltak etter den ødeleggende syklonen i Santa Cruz del Sur i 1932. Mer enn 3000 cubanere døde av dens herjinger, og biskopen selv deltok i redningsinnsatsen. Dette var i tillegg til å huse skadede i flere måneder i bisperesidensen som praktisk nok tidligere hadde vært et spansk militærsykehus. Innsatsen ga ham folkelig anerkjennelse over hele øya og at han ble med fanfare tildelt kubansk statsborgerskap av den republikanske regjering. Med det passet reiste alltid på sine utenlandsreiser resten av livet.
Også fra Camagüey-tiden var hans vennskap med fader Rafael Guízar, som senere ble helligkåret. Han hadde en mektig innflytelse på den misjonerende side ved Pérez Serantes. Fader Fuízar var meksikansk av fødsel, og ble et eksempel ved sin innsats for yrkesskoler for kvinner, og obligatorisk skolegang av arbeiderbarn, hvorav mange var illegale arbeidere. Sammen med dette sosiale engasjement var biskopens ledelse preget av entusiastisk støtte han ga den kubanske Acción Católica. Han fikk også en økende innflytelse i den daværende biskopskonferanse på Cuba.
Den 11. desember 1948 ble han utnevnt til erkebiskop av Santiago de Cuba, etter den nylig avdøde biskop Zubizarreta. I to tiår skulle han lede dette erkebispedømmet, Cubas nest viktigste.
.jpg)
I disse to tiårene opplevde han turbulente politiske og sosiale hendelser på nært hold, og spilte alltid en formidlende rolle og kritiserte maktmisbruk. Spesielt fra 26. juli 1953, dagen for angrepet i Santiago de Cuba på Moncada-kasernen av en gruppe opprørere ledet av en ung 26 år gammel Fidel Castro. De klarte å ta livet av 19 soldater, men forsøket slo feil. Det gjorde imidlertid Fidel Castro landskjent.
Batistas styrker jaget dagene etter på de overlevende, for å hevne sine 19 kamerater. Mange av de som ble fanget inn ble skutt direkte. Erkebiskop Enrique Pérez Serantes krevde at hevnmassakrene opphørter, og at de antatte opprørere som ble funnet, ble stilt for en regulær domstol. Den 26. juni er dermed blitt en hoveddato i erkebiskop Enrique Pérez Serantes' historikk, siden han i dagene etter angrepet ble sterkt anmodet av de aktive opposisjonsstyrkene på Cuba å forhindre at Castro ble skutt. I dette øyemed deltok han til og med personlig i søket etter opprørslederen, som gjemte seg nær den provinshovedstaden inntil han overga seg da han fikk vite at erkebiskop Pérez Serantes var garantist for hans liv.
I løpet av 1950-årene knyttet erkebiskopen sterke kontaktbånd med 26. juli-bevegelsen, en geriljagruppe som etter Moncada-angrepet skalte seg så og kjempet mot diktaturet ledet av general Fulgencio Batista. Erkebiskop Pérez Serante rettet gjentatte fordømmelser mot den omfattende volden på Cuba, og ved dette ble hans samarbeid med opprørsbevegelsen utdypet, og førte også til støtte fra et stort flertall av katolikker, spesielt i byene, ledet av Frank País.
Denne uttrykkelige støtten til opprørerne ble anerkjent den 1. januar 1959, seiersdag, av Fidel Castro, som prelaten beskrev som «en mann med eksepsjonelle gaver». I sin legendariske tale natten mellom 1. og 2. januar inviterte Castro Pérez Serantes til å fremstå sammen med ham på balkongen til rådhuset i Santiago de Cuba, like foran katedralen, som åpnet dørene slik at den cubanske lederen kunne se tabernaklet til enhver tid. Kort tid senere uttalte Castro i pressen at «Katolikkene på Cuba har gitt sitt mest målbevisste samarbeid til frihetens sak» og, angående det kirkelige hierarkiet, forsikret han: «Jeg sier deg at dette er sosialistisk revolusjon sui generis, og man da kun trenger å ta hensyn til følgende detalj: Det er den første revolusjon av denne typen i hele verden som begynte med Kirkens totale støtte».
Den tiltagende innflytelse fra den kommunistiske 26. juli-fløyen vendte imidlertid Pérez Serantes til en hard motstander, spesielt etter den massive nasjonale katolske kongress i november 1959, der en million mennesker samlet seg i Havanna for å demonstrere den kubanske katolisismes styrke og for å fordømme den pro-sovjetiske vending revolusjonen var i ferd med å ta. Dette forsinket Castros planer om å etablere et kommunistisk regime på Cuba i 1960, men USAs sprikende og uberegnelige handlinger under president John F. Kennedy tilbød Fidel Castro et perfekt alibi for å finne sin plass i den sovjetiske sfære.
1961 var et kritisk år for kubanske katolikker, forfulgt fremfor alt etter det mislykkede invasjonsforsøket i Grisebukta. I tillegg til de tusenvis av preventive interneringer beordret av regjeringen, kom en trakassering av det katolske hierark, hvorav noen av dets representantene ble fengslet. I denne virkelighet utsendte erkebiskop Pérez Serantes et dusin hyrdebrev. Noen av dem ble vidgjetne i samtiden, også for sine titler (som Roma eller Moskva? eller Verken pariaer eller forrædere); i dem kritiserte han angrepene mot undervisningsfriheten, nasjonaliseringer uten kompensasjon, og en ordbruksreform som berøved mange små grunneiere for deres land.
To av disse hyrdebrevene ble personlig analysert av de amerikanske presidentene Dwight D. Eisenhower og John F. Kennedy i møter med deres etterretningstjenester, som påvist av Georgetown University-forskeren Ignacio Uria i hans bok Iglesia y Revolución en Cuba. Enrique Pérez Serantes, 1883–1968, el obispo que salvó a Fidel Castro, som var første biografien om prelaten i provinsen Oriente - erkebiskop Pérez. ( I 2011 vant Uria III Jovellanos International Prize for History).
Fra det øyeblikket fokuserte det cubanske regime på å avvikle enhver type organisasjon som den mente kunne true prosessen ledet av Castro-brødrene og Ernesto Guevara. Litt etter litt bortfalt den demokratiske opposisjon og medienes evne til å kritisere, mens den katolske kirken måtte se sine sterkeste lekforeninger smuldre hen (Juventud Católica Obrera, Acción Católica) og hvordan dens skoler og sykehus ble stengte.
I 1967, i samsvar med normene gitt ved Det andre Vatikankonsil, søkte han om alderbetinget avskjed, men pave Paul VI innvilget den ikke.
Enrique Pérez Serantes døde i Santiago de Cuba torsdag 18. april 1968.
«Provinsmyndighetene var veldig på vakt de tre eller fire dagene han var syk, og den ene og halv dag etter hans død. Den første blomsterkransen som ble presentert ved hans båre var fra Ministerrådet, deretter kom partiets og kommissærens kranser. Gravfølgets lengde tok opp åtte lange bykvartaler. Bak bårebilen gikk assisterende biskoper, deretter myndighetene, så katedralkoret. Antifon etter antifon runget gjennom gatene i Santiago, salmer innøvd tidligere i katedralen. […] Hele Santiago deltok, uavhengig av politiske ideologier.»[3]
Hans episkopalgenealogi er:
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
