Dreyfus-saken
From Wikipedia, the free encyclopedia
Dreyfus-saken (fransk: l'affaire Dreyfus) var en politisk skandale som delte Frankrike i to uforsonlige politiske leirer fra affæren begynte i 1894 til den ble løst i 1906. Saken begynte i november 1894, da kaptein Alfred Dreyfus, en ung fransk artillerioffiser av jødisk herkomst fra Alsace, ble dømt for landsforræderi. Det ble påstått at han hadde spionert til fordel for Tyskland og gitt franske militære hemmeligheter til den tyske ambassaden i Paris. Han ble dømt til degradering og livsvarig fengsel, og sendt til straffekolonien på Djeveløya i Fransk Guyana. Her satt han fanget under elendige forhold i nesten fem år.
To år etter dommen, i 1896, kom det fram bevis som identifiserte en fransk major i hæren ved navn Ferdinand Walsin Esterhazy som den virkelig skyldige. Offiserer av høy rang undertrykte de nye bevisene i en militærdomstol som enstemmig frikjente Esterhazy på dag to i rettssaken. Hæren utvidet anklagen mot Dreyfus basert på forfalskede dokumenter. Ryktene begynte å spre seg om at militærdomstolen var en konspirasjon som hadde gjort den uskyldige Dreyfus til en syndebukk og satt en dekkhistorie i omløp. Saken eksploderte i offentligheten etter et anklageskrift av den kjente forfatteren Émile Zola, med en overskrift som dekket hele forsiden til en avis i Paris i januar 1898: «J’accuse...!» («Jeg anklager!»). Anklagen henvendte seg rett til den franske presidenten og regjeringen og anklaget dem for antisemittisme og for ulovlig fengsling av Dreyfus. Zola beskrev juridiske feil og mangler på reelle bevis. Artikkelen vakte oppsikt både i Frankrike og i utlandet. Aktivister la press på regjeringen for å gjenåpne saken.
I 1899 ble Dreyfus hentet tilbake til Frankrike og en ny rettssak. Den intense politiske og juridiske skandalen hadde splittet det franske samfunnet mellom de som støttet Dreyfus, nå kalt for «dreyfusarder», som Anatole France, Henri Poincaré og Georges Clemenceau, og de som fordømte ham, «anti-dreyfusardene», slik som blant annet Édouard Drumont, utgiver av den ekstremt antisemittiske avisen La Libre Parole. Utfallet av den nye rettssaken var at Dreyfus igjen ble kjent og ble dømt til ti års fengsel, men han ble snart benådet og løslatt. Etterhvert ble det bevist at anklagene mot Alfred Dreyfus var ubegrunnet og at det franske militæret hadde dekket den virkelige skyldige. I 1906 ble Dreyfus frikjent for alle anklager og gjeninnsatt i den franske hæren som major, men uten erstatning for de tapte årene i fengsel. Han tjenestegjorde gjennom hele første verdenskrig.
Affæren fra 1894 til 1906 splittet Frankrike i grupper med dype og bitre motsetninger. Motstanderne av Dreyfus hevdet å støtte nasjonen, militæret og den katolske kirke, og var samtidig antityske og antisemittiske. De som forsvarte Dreyfus var tilhengere av republikken, demokratiet, opplysning og internasjonalistiske idealer. Saken forbitret fransk politikk og gjorde det mulig for venstresiden å komme til makten.
Dommen mot Dreyfus var et grovt justismord[2][3] i en sosial kontekst av tradisjonelt jødehat og hat mot Tyskland som følge av annekteringen av Alsace og deler av Lorraine i 1871.