Det store fascistiske råd

Det store fascistiske rådet (italiensk: Gran Consiglio del Fascismo) var en institusjon som utgjorde den innerste kretsen rundt Benito Mussolini mens han var statsminister i Italia. Før revolusjonen i 1922 ble fascistpartiets beslutninger tatt i en gruppe kalt «Raz», inspirert av en libysk tradisjon der stammehøvdingene møttes i råd nå og da. De fleste av medlemmene i «Raz» ble medlemmer i det store fascistiske rådet etter at det ble opprettet.

Palazzo Venezia i Roma, hvor rådet hadde sine møter

Det store fascistiske rådet bestod av lederne for marsjen mot Roma, eks-lederen for nasjonalistpartiet (et lite parti som fusjonerte med fascistpartiet – PNF – før revolusjonen.) de viktigste ministerne, og etter 1939 et par representanter fra det korporative rådet. Det store fascistiske rådet kunne samles av Mussolini, eller av kongen av Italia. Som Italias øverste politiske myndighet hadde rådet mulighet til å bytte ut statsleder gjennom flertallsavstemning. Rådet ble samlet jevnlig, og Mussolini diskuterte de store linjene i politikken med rådet før den ble iverksatt.

Det store fascistiske rådet sa opp Mussolini (etter initiativ fra kongen) ved flertallsavstemning i 1943. Grunnen var den allierte invasjonen av Sicilia, og stor misnøye med Mussolinis utenrikspolitikk. Mussolini ble erstattet av general Pietro Badoglio. Bagdoglio skiftet Italias utenrikspolitiske allianse fra aksemaktene til de allierte, og gjeninnførte parlamentarismen etter 1945. Da Bagdoglio ble valgt til ny leder var det mange i det store fascistiske rådet som ikke visste at han ville gjennomføre en slik politikk, men trodde at han ville videreføre fascismen.