Svalbards geologi
From Wikipedia, the free encyclopedia
Svalbards geologi er et landfast bilde av geologiske strukturer og prosesser i Barentshavet-området. Dette området har ligget mellom tre grunnfjellsplater: Nord-Amerika, Siberia og Baltika, og er preget av vekselvise strekkinger og sammenstøt mellom disse. Svalbard har en uvanlig variert og komplisert geologi til felles med både det østlige Grønland og havområdene i Barentshavet, som vitenskapen ennå ikke forstår helt. Dagens hovedtrekk i Svalbards geologi skriver seg fra en kombinasjon av sedimentære avsetninger i forbindelse med åpningen av Atlanterhavet, samt hevninger av dypereliggende grunnfjell i forbindelse med jordplatebevegelse, eksempelvis den kaledonske fjellkjedefoldingen for drøyt 400 millioner år siden. Svalbard inneholder rikholdige lag og strukturer som stammer fra perioden kambrium og framover til nyere tertiær. Spitsbergens sentralområde kjennetegnes av gammel havbunn med sandsteinslag helt tilbake til karbon-trias og framover, og kan betraktes som en blottstilt del av lagene på havbunnen her oppe.[1]
Det mest omdiskuterte temaet er hvordan grunnfjellsprovinsene i vest og nord har oppstått. Mens man tidligere mente disse er fragmenter som ble revet av fjerntliggende grunnfjellskjold og siden drev mot hverandre, er det idag en vanligere oppfatning at Svalbards grunnfjell er knyttet til det grønlandske kaledonske grunnfjellskjoldet. I så fall står Svalbard nærmere Nord-Amerika enn Norden i geologisk forstand. Grunnfjellet ligger i dagen i vest og nord, mens det i Sentral-Spitsbergen ligger under et 2–4 km dypt lag av yngre sedimenter.
Det mest iøynefallende trekk for den besøkende er de mange morenene og steinblokkmarkene fra kvartær (nyere istiders avsetninger). Grusvifter, steinurer, blokkmark og morener fyller fjellsidene og elvedalene i store områder, mens brefronter har skjøvet foran seg flere kilometer med morenemateriale helt ut til havet.