Den kongelige kapellgeistlighet
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den kongelige kapellgeistlighet er en betegnelse på presteskapet ved de kongelige kapellene i Norge frem til noen år etter reformasjonen. Fra 1308, i Håkon V Magnussons regjeringstid, ble kapellgeistligheten en egen institusjon. Kapellgeistligheten var dels en del av det kirkelige hierarki underlagt paven og dels underlagt kongemakten; det hadde en mer selvstendig stilling overfor det ordinære kirkelige hierarki i Norge. Kapellgeistligheten var en videreutvikling av hirdprestinstitusjonen, men hadde andre oppgaver i statsforvaltningen enn hirdprestene. I senmiddelalderen inntok kapellgeistligheten særlig rollen som statsadministrasjon og hadde en sentral rolle i rettspleien. Riksstyrets sete var lenge knyttet til det kongelige kapellet i Oslo, Mariakirken, hvis prost også var Norges rikes kansler, og hvis presteskap også hadde høy sekulær aristokratisk rang. Kapellgeistligheten utgjorde en kongelojal motvekt mot den øvrige adelen og mot biskopene i riksrådet. Kapellgeistligheten kan til dels ses som en slags forløperinstitusjon for den senere statskirken, som etter reformasjonen kom helt under kongens kontroll.