Den kinesiske embetsmannseksamen

Den kinesiske embetsmannseksamen (forenklet kinesisk: 科举; tradisjonell kinesisk: 科舉; pinyin: kējǔ) var det system som ble anvendt i det meste av keisertidens Kina, fra 606 til 1905 for å velge ut embetsmenn. Systemet var i store deler av de 1300 år det var i kontinuerlig bruk det eneste, og i alle fall det helt dominerende, system for sosial mobilitet inn i embetsmannsklassen. Mesteparten av vekten ble lagt på kulturell innsikt, og fremfor alt på den kinesiske statsbærende filosofis konfucianske skrifter, ble den kinesiske byråkratstand samtidig også høylærte mennesker, landets kulturelle og akademiske elite.

embetsmannseksamen under Song-dynastiet

Systemet innebar at det kinesiske samfunn (utenom de dynastibærende slekters kretser) var ledet av et meritokrati i stedet for en adel, og at det i en begrenset grad var demokratiske trekk ved utvelgelsen til den nasjonale elite idet alle menn uansett samfunnsbakgrunn ble tillatt å forsøke å ta eksamen.

Det var også utviklet et system som sikret kandidatenes anonymitet, ved det at eksamensbesvarelsene, hvori inngikk det åttebente essay, ble skrevet av før sensorene fikk dem i hende. Slik ble det sikret at eksaminandens identitet ble skjult for sensorene, og at heller ikke håndskriften kunne røpe dem.

Grader

Eksamensoppgave for hovedstadseksamenen (jinshi) i 1894

Det fullt utviklede embetsmannseksamenssystemet tilbød en rekke grader:

• Shēngyuán (生員), også kalt xiùcái (秀才), kan sidestilles med lisensiat; administrert på fylkesnivå hvert år.
  • Anshou (案首), en shēngyuán som var rangert som nr. 1 i sitt eksamenskull
  • Gongsheng (貢生), eller «tributtstudent»,^[1] et seniorlisensiat
• Jǔrén (舉人) eller «anbefalt mann»,^[1]. Dette var en som var uteksaminert på provinsnivå; eksamenen ble administrert på provinsnivå hvert tredje år
  • Jieyuan (解元), en jǔrén som var rangert som nr. 1 i sitt eksamenskull
  • Huiyuan (會元), en jǔrén som var rangert som nr. 1 i prekvalifiseringen før den egentlige eksamen
  • Gongshi (貢士), en jǔrén som bestod prekvalifiseringen
• Jìnshì (進士) eller «fremstilt lærd»,^[1]. Dette var en som var uteksaminert på metropolitannivå; eksamenen ble administrert i rikets hovedstad hvert tredje år
  • Jìnshì jidi (進士及第), en jìnshì som var rangert som øverst i sitt eksamenskull
  • Zhuangyuan (狀元), en jìnshì som var rangert som nr. 1 i første (høyeste) klasse av sitt eksamenskull
  • Bangyan (榜眼), en jìnshì som var rangert som nr. 2 i første klasse av sitt eksamenskull
  • Tanhua (探花), en jìnshì som var rangert som nr. 3 i første klasse av sitt eksamenskull
  • Jinshi Chushen (進士出身) en jìnshì som ble rangert som tilhørende annen klasse (annet nivå) av sitt eksamenskull
  • Tong Jinshi Chushen (同進士出身) en jìnshì som ble rangert som tilhørende annen klasse (annet nivå) av sitt eksamenskull

Allerede i 115, altså før systemet ble gjenopplivet og satt i varig system noen århundrer senere, ble pensumet for de første generasjoner av eksaminander fastlagt. De ble da prøvet innen «de seks kunster»:

• Skolastiske kunster: musikk, aritmetikk, skriving, ritual- og seremonikunnskap både i den offentlige og i den private sfære.
• Militærfag: Bueskyting og ridning.

Eksaminasjonshall med 7500 celler, Guangdong, 1873.

Dette pensumet forble bevart bare i sine grunntrekk, men det skjedde endringer. Som nye disipliner tilkom «de fem studier»: Militær strategi, borgerlig rett, skatter og avgifter, jordbruk og geografi, og de konfucianske klassikere.

I denne formen ble eksamenene institusjonalisert opp gjennom 500-tallet, under Sui-dynastiet. Det var fra denne tiden at historikerne regner med at prøvene tilstrebet standardiserte metoder slik at resultatene helt ut bygde på resultatene (meritokroatisk).

Fra senest 1370 varte prøvene fra 24 til 72 timer. De ble gjennomført i sparsommelig utstyrte isolerte prøverom. Noen tider var det heller i avlukker. De små rommene hadde to brett som kunne settes sammen til en seng, eller monteres på forskjellige nivåer slik at eksaminanden hadde stol og bord. For å oppnå størst mulig objektivitet ved bedømmelsen ble besvarelsene nummerert, ikke påført navn. Så foretok en tredjeperson en avskrift, slik at den som hadde avlagt prøven ikke skulle kunne identifiseres ved håndskriften.

Influenser på andre land

Den kinesiske embetsmannseksamen fikk med lokale tilpasninger betydning for utdannelsen av embetstjenesten i andre østasiatiske land. Den fikk med The Northcote-Trevelyan Report (1853) også markant betydning for embetsmannsformasjonen i Britisk India og Storbritannia.

Referanser

1. Brook, xxv.

Litteratur

• Timothy Brook: The Confusions of Pleasure: Commerce and Culture in Ming China. Berkeley: University of California Press, 1998. ISBN 0-520-22154-0
• John Chafee: The Thorny Gates of Learning in Sung [Song] China, Albany: State University of New York Press, 1995
• John K. Fairbank: Geschichte des modernen China 1800–1985, Frankfurt am Main 1989, s. 35–40, ISBN 3-423-04497-7
• Thomas H.C. Lee: Government Education and Examinations in Sung [Song] China (Hong Kong: Chinese University Press / New York: St. Martin's Press, 1985
• Rui Magone: «Who Wants to be a Bureaucrat? The Performative Dimension of Qing Civil Service Examinations», i Asiatische Studien/Études Asiatiques LVIII.3.2004, s. 581-595.
• William Frederick Mayers og G.M.H. Playfair: The Chinese Government: A Manual of Chinese Titles, Categorically Arranged and Explained, with an Appendix, 3 ed. Shanghai: Kelly & Walsh Limited, 1897.
• Ichisada Miyazaki: China's Examination Hell: The Civil Service Examinations of Imperial China, New York: Weatherhill, 1976 ISBN 0-8348-0104-3, reprint 1981 ISBN 0-300-02639-0
• Irma Peters: Nachwort zu Jingzi Wu, Der Weg zu den Weißen Wolken, Leipzig 1989, s. 801ff.
• Denis Crispin Twitchett: The Birth of the Chinese Meritocracy. Bureaucrats and Examinations in T’ang China. London 1976.