From Wikipedia, the free encyclopedia
Daśabhūmikasūtraen, også kalt de ti fundamenters sūtra og de ti stadiers sūtra (sanskrit: daśabhūmikasūtra, devanāgarī: दशभूमिकासूत्रम, tibetansk: འཕགས་པ་བྱང་ཆུབ་སེམས་དཔའི་ས་བཅུ, wylie: 'phags pa byang chub sems dpa'i sa bcu, tradisjonell kinesisk: 十地經, pinyin: shídì jīng), er en innflytelsesrik tekst innenfor māhayānabuddhismen. Sūtraen beskriver ti stadier av utvikling som en bodhisattva går gjennom før opplysningen. Disse ti stadiene tilsvarer de ti pāramitāer. De er også stadiene 41–50 i de 52 stadiene til en bodhisattva. Sūtraen behandler også emner som buddhanaturen og aspirasjonen for opplysning.
| Daśabhūmikasūtraen | |||
|---|---|---|---|
 Utdrag av avataṃsakasūtraen som Daśabhūmikasūtraen er en del av. | |||
| orig. दशभूमिकासूत्रम 'phags pa byang chub sems dpa'i sa bcu འཕགས་པ་བྱང་ཆུབ་སེམས་དཔའི་ས་བཅུ 十地經 shídì jīng | |||
| Språk | Sanskrit, tibetansk, kinesisk | ||
| Sjanger | Hellig tekst innen mahāyānabuddhismen | ||
Daśabhūmikasūtraen er bevart i manuskripter på sanskrit fra Nepal, så vel som i den tibetanske buddhistiske kanon og i fem forskjellige oversettelser til kinesisk. I den tibetanske versjonen og i to av de kinesiske oversettelsene er sūtraen et kapittel i avataṃsakasūtraen. I Nepal og Sentral-Asia sirkulerte den også som en separat tekst. Fra Sentral-Asia kom den til Kina, og tre av de kinesiske oversettelsene er en separat tekst.
Sūtraen utgjør det ene av to kapitler i avataṃsakasūtraen som er bevart på sanskrit (det andre er gaņdhavyūasūtraen).
Nedenfor ser vi sūtraens tittel på sanskrit og ulike østasiatiske språk:[1][2][3]
| Språk | Navn | Alternativt navn |
|---|---|---|
| Sanskrit | Daśabhūmikasūtra (दशभूमिकासूत्रम) | Āryabodhisattvadaśabhūmika (आर्यबोधिसत्त्वदस्हभूमिक) |
| Tibetansk | Sa bcu'i le'u (ས་བཅུའི་ལེའུ།) | 'Phags pa byang chub sems dpa'i sa bcu (འཕགས་པ་བྱང་ཆུབ་སེམས་དཔའི་ས་བཅུ) |
| Kinesisk | Shídì jīng (十地經) | Shízhù jīng (十住經) |
| Koreansk | Sipchi kyŏng (십지경) | Sipju kyŏng (십주경) |
| Japansk | Jūjikyō (ジュウジキョウ) | Jūjū kyō (ジュウジュウキョウ) |
| Vietnamesisk | Thập địa kinh | Thập trụ kinh |
_MET_DP170259.jpg)
Den tibetanske versjonen er integrert som kapittel 31 i avataṃsakasūtraen, og bærer tittelen kapittel om de ti fundamenter (ས་བཅུའི་ལེའུ།, sa bcu'i le'u).[4][5] En alternativ tittel er 'phags pa byang chub sems dpa'i sa bcu (འཕགས་པ་བྱང་ཆུབ་སེམས་དཔའི་ས་བཅུ) som er en oversettelse av sanskrit āryabodhisattvadaśabhūmika (आर्यबोधिसत्त्वदस्हभूमिक).[4][5]
Sanskritordet daśa (दश) betyr ti,[6] og bhūmi (भूमि) betyr fundament, [jordisk] grunn og jord.[7] En ordrett oversettelse av daśabhūmika (दशभूमिकासू) er ti fundamenter, og tibetansk sa bcu'i (ས་བཅུའི) er derfor en ordrett oversettelse.[4][5]
Den engelske tittelen på teksten er Scripture of the Ten Stages, Scripture of the Ten Grounds, Scripture of the Ten Bhūmis og Dasabhumika Sutra.[1]
I begge kinesiske oversettelsene er kapittelets tittel gjengitt som shídì jīng (十地經). Jīng (經) er en oversettelse av sanskritordet sūtra, og shídì (十地) betyr ti fundamenter.[2]
Det finnes også tre kinesiske oversettelser av daśabhūmikasūtraen som en separat tekst. Den eldste av dem bærer tittelen sūtraen om de ti stadier (十住經, shízhù jīng),[8][1][9][10] hvor shízhù (十住) er en oversettelse av ti stadier.[3] Den yngste heter den buddhistiske teksten sūtraen om de ti fundamenter (佛説十地經, fóshuō shídì jīng),[11][12][13] mens den tredje bærer tittelen overlevering av de altomfattende ti stadiers sūtra (漸備一切智悳經, jiānbèi yíqiè zhìdé jīng).[14][15][16]
De koreanske, japanske og vietnamesiske titlene er i sin tur oversettelser fra kinesisk.[1]
I denne artikkelen har vi valgt benevnelsen daśabhūmikasūtraen (på engelsk: Dasabhumika Sutra).[1]
Utdypende artikkel: Avataṃsakasūtraen
Avataṃsakasūtraen er en monumental tekst. Den tibetanske oversettelsen fra årene 878-901 e.Kr., er den mest komplette og består av 46 kapitler.[4][5] To kapitler er bevart på sanskrit som egne tekster: Daśabhūmikasūtraen[1] og gaņdhavyūasūtraen. Disse to kapitlene utgjør omkring 1/3 av hele teksten, og det sistnevnte utgjør mer enn 1/4 av teksten.
Det finnes også to kinesiske utgaver: En oversettelse av Buddhabhadra i 34 kapitler fra årene 418–421 e.Kr.,[17][18][19][20] og en oversettelse av Śīkşānanda i 39 kapitler fra året 699 e.Kr.[21][22][23][24] En oversettelse til kinesisk foretatt av Prajñā i årene 796–798 e.Kr., regnes ofte som et appendiks, fordi den inneholder «kapittel 40».[25][26][27][28][29]
Avataṃsakasūtraen er inndelt i ni forsamlinger.[30] Dersom vi fordeler kapitlene i de fire oversettelsene på disse forsamlingene, får vi følgende inndeling:
| Forsamling | Tibetansk | Buddhabhadra | Śīkşānanda | Prajña |
|---|---|---|---|---|
| Første | 1–11 | 1–2 | 1–6 | |
| Andre | 12–17 | 3–8 | 7–12 | |
| Tredje | 18–23 | 9–14 | 13–18 | |
| Fjerde | 24–27 | 15–18 | 19–22 | |
| Femte | 28–30 | 19–21 | 23–25 | |
| Sjette | 31 | 22 | 26 | |
| Syvende | 32–43 | 23–32 | 27–37 | |
| Åttende | 44 | 33 | 38 | |
| Niende | 45–46 | 34 | 39 | 1–2 («39–40») |
Daśabhūmikasūtraen er altså ensbetydende med sjette forsamling. Scenarioet utspiller seg i den himmelen som kalles paranirmitavaśavartin (परनिर्मितवशवर्तिन्) – den sjette og høyeste regionen i devaloka. På kinesisk kalles denne himmelen tāhuà zìzài tiān (他化自在天), og på tibetansk heter den gzhan 'phrul dbang byed, gzhan 'phrul dbang byed kyi lha.[31] Forkynnelsen finner sted i gudenes hall som er fylt med maṇijuveler.[3]
Mens gudene samles, kommer bodhisattvaen Vajragarbha (金剛藏菩薩, jīngāngzàng púsà) til syne.[lower-alpha 1] Han ikler seg Buddhas supernormale evner og går inn i en dyp tilstand av meditasjon, fra hvilket han forklarer undervisningen om de ti stadier til bodhisattvaen Frigjorte Måne (解脫月菩薩, jiětuō yuè púsà).[3]
Sūtraen behandler ti stadier av utvikling hos en bodhisattva, men også emner som buddhanaturen og aspirasjonen for opplysning.[2]
Utdypende artikler: Bhūmi, de 52 stadiene til en bodhisattva og pāramitā
Sūtraen beskriver ti stadier av utvikling (bhūmis) som en bodhisattva går gjennom før opplysningen.[38] Dette er også stadiene 41–50 i de 52 stadiene til en bodhisattva.[39]
De ti stadiene kan deles inn i tre kategorier: 1) «veien av å se» (見道, jiàndào),[40] 2–7) «veien av meditasjon og kultivering» (修道, xiūdào) og 8–10) «veien av ingen mer læring» (aśaikṣamārga).[38] Disse tre kategoriene utgjør i sin tur de tre siste veiene av de fem veier til opplysning (pañcamārga).[41]
De ti stadiene (十地, shídì) er en rød tråd og en gjennomgangstone i daśabhūmikasūtraen, og sūtraen er derfor inndelt i ti kapitler.[42][38] Tallet 10 er i det hele tatt fremtredende i hele avataṃsakasūtraen, noe som går frem av syv kapitler i Śīkşānanda's oversettelse:[21]
| Kapittel | Tittel |
|---|---|
| 15 | De ti boligene (十住品, shízhù pĭn) |
| 20 | De ti praksisene (十行品, shíxíng pĭn) |
| 25 | De ti dedikasjonene (十迴向品, shíhuí xiàng pĭn) |
| 26 | Daśabhūmikasūtraen |
| 27 | De ti mentale konsentrasjonene (十定品, shídìng pĭn) |
| 28 | De ti gjennomtregningene (十通品, shítōng pĭn) |
| 29 | De ti utholdenhetene (十忍品, shírĕn pĭn) |
Hvert av de ti kapitlene tilsvarer også ti pāramitās eller «perfeksjoner». Også Theravādaskolen inkluderer ti pāramitās, men rekkefølgen og innholdet er litt annerledes enn i mahayānaskolene. Lotusūtraen nevner seks perfeksjoner (de seks første i listen nedenfor), mens daśabhūmikasūtraen opererer med ytterligere fire. Rekkefølgen varierer mellom de to tekstene, noe som går frem av tabellen nedenfor.
| Pāramitā | Betydning | Kapittel |
|---|---|---|
| 1 Dāna paramita | generøsitet, gi av seg selv (布施波羅蜜) | 1 |
| 2 Śīla paramita | ærbarhet, moralitet, riktig opptreden (持戒波羅蜜) | 2 |
| 3 Kṣānti paramita | tålmodighet, toleranse, overbærenhet, aksept, uutslitelighet (忍辱波羅蜜) | 3 |
| 4 Vīrya paramita | energi, utholdenhet, kraftfullhet, innsats (精進波羅蜜) | 9 |
| 5 Dhyāna paramita | konsentrasjon i ett punkt, kontemplasjon (禪定波羅蜜) | 5 |
| 6 Prajñā paramita | visdom, innsikt (智慧波羅蜜) | 6 |
| 7 Upāya paramita | dyktige midler | 7 |
| 8 Praṇidhāna paramita | løfte, besluttsomhet, aspirasjon | 8 |
| 9 Bala paramita | åndelig kraft | 4 |
| 10 Jñāna paramita | kunnskap | 10 |
Dette er det stadium (歡喜地, huānxǐ dì) hvor man gleder seg over å erkjenne et delvis aspekt av sannheten.[42] Bodhisattvaen jubler over å ha skuet virkeligheten som virkelighet for første gang. Den indiske buddhistiske filosofen Nāgārjuna (150–250) beskrev dette som den første direkte persepsjon av tomheten eller śūnyatā.[43] Dette stadium kalles også «veien av å se» (見道, jiàndào), på sanskrit darśana-mārga,[40] og er samtidig den tredje av de fem veier til oppvåkning (pañcamārga).[44][41]
Bodhisattvaen arbeider med å perfeksjonere generøsiteten (dānapāramitā) og utvikler evnen til å gi bort alt uten anger og uten tanke på lovprisning eller belønning. Alle fenomener betraktes som tomme for egen eksistens og er gjenstand for forfall, lidelse og død, og derfor mister bodhisattvaene all tilknytning til dem.
Tsongkhapa (ཙོང་ཁ་པ།, 1357–1419), grunnleggeren av den tibetanske retningen gelugpa, skrev at bodhisattvaer på dette stadium forstår at personer ikke eksisterer gjennom deres egen natur. Derfor overvinner de den falske idéen om at de fem aggregater danner en i sannhet eksisterende person. De eliminerer også tilbøyelighetene for en korrupt etikk så fullstendig, at disse tilbøyelighetene ikke vender tilbake.[45]
Bodhisattvaer på dette stadiet er primært motiverte av tro. De trener seg i etikk for å rense sinnet for negativitet, og på denne måten forberede seg selv på kultiveringen av den mundane meditative absorbering i neste stadium.
I det «rustfrie stadium», også kalt «frihet fra urenheter» (離垢地, lígòudì[46], sanskrit: vimalā, vimalābhūmiḥ eller vimalābodhisattva-bhūmiḥ) dveler man i prinsippet om middelveien. Man opplever støvet i verden av sansende vesener, men er likevel uten tilknytning. På tibetansk kalles det dri ma med pa (དྲི་མ་མེད་པ).[46]
Dette stadiet kalles også det stadium som ikke er urent (無垢地, wúgòudì).[47] Denne benevnelsen er imidlertid tvetydig, for innenfor den kinesiske skolen Tiāntái brukes den også om det 51. stadium av de 52 stadiene til en bodhisattva.[47]
Bodhisattvaer på det andre trinnet, perfeksjonerer etikken og overvinner alle tendenser mot engasjement i negative handlinger. Deres kontroll blir så fullstendig at selv i drømmer har de ingen umoralske tanker. Om en slik bodhistattva sier Tsongkhapa –
.jpg)
Ved alle anledninger i våkenhet og i drømme, er hans bevegelser eller aktiviteter i kropp, tale og sinn rene for selv sublime lovbrudd... Han fullfører de tre veier av dydige handlinger med sin kropp – avstå fra drap, tyveri og seksuelt dårlig oppførsel, de mellomste fire – avstå fra løgn, splittende tale, hard tale og meningsløst pjatt, i sin tale, og de siste tre – avstå fra griskhet, ondsinnede hensikter og feilaktige synspunkter, i sitt sinn. Ikke bare avstår han fra det som er ulovlig, men han fullbyrder også alle de positive bragdene relatert til den korrekte etikk.
Og, ifølge Nāgārjuna:
fordi alle de ti [dydige] handlinger
i kropp, tale og sinn er rustfrie.
Og de dveler naturlig i disse [dyder av etikk].
Gjennom modningen av [disse kvaliteter],
blir perfeksjonen av etikk suveren.
De blir universelle monarker som hjelper vesener,
mestere av de strålende fire kontinenter og de syv dyrebare objekter.
Bodhisattvaens sinn blir rent og han får sinnsro, noe som er et krav for å utøve de fire dhyānas (meditative absorberinger) og de fire arūpajhānas (formløse absoberinger).
Dette er det stadium (發光地, fāguāng dì), hvor man utstråler visdommens lys.[49] På sanskrit blir det kalt prabhākarī, prabhākari-bhūmi, prabhā-karī bhūmiḥ eller prabhā-karī. På tibetansk heter det 'od byed pa`i sa.[49]
Tsongkhapa har sagt at den tredje bhūmi kalles «lys-skaperen» fordi «visdommens flamme brenner alt drivstoff fra kunnskapsobjektene, og den oppstår sammen med et lys som i sin natur er i stand til å oppheve alle avskygninger av dualitet under den meditative likevekten».[50] På dette nivået kultiverer bodhisattvaer perfeksjonen av tålmodighet. Likevekten blir så dyp at –
Torturisten er motivert av plagende tanker og sår frø for sin fremtidige lidelse. Derfor føler ikke bodhisattvaen sinne, men en dyp sorg og medlidenhet overfor denne grusomme personen, som ikke forstår hvordan karma opererer. Utøvere på dette tredje nivå overvinner tendenser til sinne, og reagerer aldri negativt med hat (eller irritasjon) overfor ondsinnede handlinger eller ord. Deres likevekt forblir konstant, og alle sansende vesener betraktes med kjærlighet og medlidenhet.
Sinne og harme mot en person, fjerner ikke de skader som man allerede har erfart. Det er kontraproduktivt ved at det ødelegger sinnsroen og fører til ugunstige fremtidige situasjoner. Ingenting oppnås gjennom sinne, og hevn gjør ingenting for å endre fortiden.
På dette nivået utøves meditasjon på de fire rūpajhānas (meditasjoner på form), de fire arūpajhānas (meditasjoner på det formløse), de fire brahmavihārās («umålelige»: mettā eller kjærlig vennlighet, karuṇā eller medlidenhet, mudita eller empatisk glede og upekkhā eller sinnsro) og abhijñā (høyere kunnskaper).
Dette er det stadium (焰慧地, yànhuì dì) hvor den strålende visdommens flamme brenner bort alle jordiske begjær. På sanskrit kalles det arciṣmatī (अर्चिष्मती) eller arciṣmatī bhūmiḥ. På tibetansk kalles det 'od 'phro ba`i sa.[52]
På dette trinn fullbyrder man dyden av perfeksjonen av bestrebelse, slik at man ødelegger hindringene på kultiveringens vei, noe som gir visdom.
Ifølge Wonch'uk blir dette nivået kalt «strålende intellekt», fordi bodhisattvaene «konstant avgir utstrålingen av opphøyd visdom». Han siterer også māhayānasūtrālaṃkārakārikā av Maitreyanātha, som forklarer at bodhisattvaer på dette nivået brenner opp de plagsomme hindringer og hindringene for allvitenhet gjennom strålene fra deres visdom.[53] De går inn i progressivt dypere meditasjoner og oppnår en mektig mental smidighet. Dette øker deres evne til å praktisere meditasjon over en lengre tidsperiode. De ødelegger de dypt rotfestede forhindringer og kultiverer de 37 faktorer for oppvåkning (bodhipakkhiyādhammā).
Gjennom disse 37 øvelser, utvikles en stor dyktighet i meditative absorberinger og kultivering av visdom. Samtidig svekkes kunstige og medfødte forestillinger om sann eksistens.
Dette er det stadium (難勝地, nánshèng dì) hvor man overvinner illusjoner av uvitenhetens mørke langs middelveien. På sanskrit kalles det sudurjayā eller sudurjayā-bhūmi.[54]
Det femte stadium kalles «vanskelig å mestre» fordi det involverer krevende øvelser med store anstrengelser. Det kalles også «vanskelig å overvinne» og medfører en dypsindig visdom og innsikt som er vanskelig å overgå eller undergrave. Nāgārjuna sier:
Det femte er ekstremt vanskelig å overvinne
ettersom alle onde vesener finner det ekstremt vanskelig å overvinne ham;
Han blir dyktig i å kjenne de subtile
meninger av de edle sannheter og så videre.[55]
Bodhisattvaer på dette stadium perfeksjonerer samādhi. De utvikler sterke krefter av meditativ stabilisering og overvinner tendenser til distraksjon. De blir mentalt sentrerte og dveler i sinnsro. De gjennomtrenger den fulle meningen i de fire edle sannheter og de to sannheter (konvensjonell sannhet og endelig sannhet) og oppfatter alle fenomener som tomme, forbigående og utsatte for lidelse.
I dette stadium (現前地, xiànqián dì) møter utøveren den manifesterte virkeligheten (abhimukhī). Fenomenenes avhengige oppståen blir åpenbart, og man forstår direkte «det ordløse» (animitta, tibetansk: mtshan ma med pa). Det ordløse refererer til det faktum at fenomener synes å besitte deres tilsynelatende kvaliteter som en del av deres egen natur, men når man undersøker dette oppdager man at kvalitetene bare er mentale konstruksjoner og ikke er en del av naturen til objektene.
Den høyeste visdom begynner å manifesteres, og man begynner å kontemplere over at dharma, nirvana og saṃsāra ikke er en dualitet. Bodhisattvaen manifesterer meditativ visdom og unngår å klamre seg til både syklisk gjenfødelse og nirvana.[lower-alpha 2] Når de har overvunnet enhver klamring, kan bodhisattvaene på dette nivået oppnå nirvana, men på grunn av oppvåkningen bestemmer de seg for å bli i denne verden for å hjelpe andre sansende vesener. De kultiverer prajñāpāramitā gjennom hvilken de oppfatter alle fenomener som manglende iboende eksistens. Deres vesen er som drømmer, illusjoner, refleksjoner eller magisk skapte objekter. Alle begreper om «jeg» og «andre» blir transcendert, sammen med forestillinger om «iboende eksistens» og «iboende ikke-eksistens». Bodhisattvaene kontemplerer på slikheten (tathātā), med sinn som er uforstyrret av falske idéer.
Oppslagsverket yogācārabhūmiśāstra[lower-alpha 3] setter dette stadium i sammenheng med den overlegne visdom som er samtidig med gjensidig oppståen.[63] I denne teksten kalles det boligen av overlegen innsikt som er assosiert med opphøret av avhengig oppstående transmigrasjon (緣起流轉止息相應增上慧住, yuánqǐ liúzhuǎn zhǐxī xiāngyìng zēngshàng huìzhù) på sanskrit pratītya-samutpāda-pravṛtti-nivṛtti-pratisaṃyukto 'dhiprajña-vihāraḥ og på tibetansk rten cing 'brel par 'byung ba la 'jug pa dang ldog pa dang ldan pa'i lhag pa'i shes rab la gnas pa.[64]
I det syvende stadium (遠行地, yuǎnxíng dì) hever man seg over de to lavere vogner (śrāvakayāna og pratyekabuddhayāna). Man forlater fenomenenes verden og hviler i mystisk kontemplasjon. På sanskrit kalles det dūraṃgamā, dūraṃgamāyāṃ bhūmau eller dūraṃgamā bhūmiḥ, på tibetansk ring du song ba.[65]
Bodhisattvaer på det syvende nivå utvikler evnen til å kontemplere umerkelig og uavbrutt og gå inn i avanserte meditasjoner for en lengre tidsperiode, og således passere hinsides både de mundane og de supermundane veiene til śrāvakaer og pratyekabuddhaer. Av denne grunn kalles dette nivået for «gått hinsides».[lower-alpha 4]
Nāgārjuna sier:
På dette nivået perfeksjonerer bodhisattvaene deres evner til å utøve meditasjon og praksis (sanskrit: upaya-kausalya, tibetansk: thabs la mkhas pa), som er evnen til å anvende deres undervisning på individuelle trekk og behov blant tilhørerne. De utvikler også evnen til å kjenne andres tanker, og er hvert øyeblikk i stand til å praktisere alle perfeksjonene (pāramitās). Alle tanker og handlinger er uten lidelser, og de handler konstant spontant og effektivt for andres nytte.
_-_BL_Or._7377.jpg)
I det åttende stadium (不動地, bùdòng dì) dveler man trygt i middelveien og dharma og kan ikke opprøres av noen ting. Dette er et stadium hvor alle gode øvelser kan utføres uten streben. Det blir derfor også kalt den uanstrengte bhūmiḥ (無功用地, wúgōngyòng dì). På sanskrit heter det acalā eller acalābhūmiḥ. Ifølge saṃdhinirmocanasūtraen blir selv de mest sublime former for latente lidelser eliminerte på dette stadium.[68]
Nāgārjuna sier:
Det åttende er det ubevegelige, det ungdommelige stadium,
gjennom fraværet av konsepter er han ubevegelig;
Og sfærene av hans kropp, tale og sinnets
aktiviteter er utenfor fatteevne.[67]
Fordi de er kjent med «det ordløse» (animitta), blir ikke deres sinn beveget av idéer om ord eller begreper. Dette stadiet er irreversibelt, fordi det ikke lenger er noen mulighet til å vakle langs veien eller oppleve tilbakeslag. Bodhisattvaer på dette stadiet er bestemt for full Buddhanatur, og har ikke lenger noen trang til å søke nirvana bare for seg selv. De kultiverer «perfeksjonen av aspirasjon» (praṇidhānapāramitā), som betyr at de foretar ulike eder om å akkumulere årsakene til fremtidige dyder.[69] De arbeider altruistisk og gjennomsyrer verden med følelser av kjærlig vennlighet (mettā) overfor alle sansende vesener, og har transcendert enhver tendens mot misforståelse (anattā).
Deres forståelse av tomheten (śūnyatā) blir så fullstendig at den velter overende medfødte vrangforestillinger, slik at virkeligheten kommer til syne i et helt nytt lys. De går inn i meditasjon på tomheten med liten anstrengelse. Bodhisattvaer på dette nivået kan sammenlignes med folk som har våknet fra en drøm, og hvor alle deres sanser påvirkes av denne nye bevisstheten. De oppnår den meditative tilstand som kalles «tålmodighet overfor ikke oppståtte fenomener» hvor de ikke lenger tenker i begreper om iboende årsaker eller iboende årsaksløshet. De utvikler også evnen til å manifestere ulike former av å instruere andre. Medlidenhet og kyndige midler (upāya) blir automatiske og spontane. Det er ikke lenger noe behov for å planlegge eller kontemplere over hvordan man handler altruistisk, fordi bodhisattvaer på dette åttende nivået automatisk reagerer korrekt i enhver situasjon.
På det niende stadium (善慧地, shànhuì dì) forkynner man dharma fritt og uten restriksjon på alle steder og i alle språk uten feil. Dette stadium kalles «den gode intelligens», på sanskrit sādhumatī eller sādhumatī bhūmiḥ, på tibetansk legs pa'i blo gros sa eller legs pa'i blo gros.[70] På dette punktet akselreres bevegelsen mot oppvåkning. Før dette stadium har fremgangen vært liksom en båt som taues gjennom en havn. På det niende nivået blir man derimot som et skip som når havet og hever seilene. Man oppnår full forståelse av de tre vognene śrāvakayāna, pratyekabuddhayāna og bodhisattvayāna (mahāyāna) og perfeksjonerer evnen til å undervise i læren. Saṃdhinirmocanasūtraen sier:
På grunn av oppnåelsen av feilfrihet og svært omfattende intelligens i mestringen av undervisningen av læren på alle aspekter, kalles det niende nivået for den «gode intelligens»."[71]
Denne frie forkynnelsen skyldes igjen oppnåelsen av «de fire former for uhindret forståelse» (四無礙解, sì wúài jiě), på sanskrit catasṛbhiḥ pratisaṃvidbhiḥ, catasraḥ pratisaṃvidaḥ eller pratisaṃvid, på tibetansk so so yang dag par rig pa bzhi po.[72] Dette er forståelsen av fundamentale konsepter, mening, grammatikk og fremførelse. Asaṅga (315–390) forklarer at deres intelligens overgår alle mennesker og guder, og at de oppfatter alle navn, ord, meninger og språk og kan forstå ethvert spørsmål fra ethvert vesen. De har også evnen til å svare en person med en enkelt lyd, som blir forstått av hvert vesen i henhold til deres evner. De perfeksjonerer vīrya, hvilket betyr at på grunn av styrken i deres mesterskap i de fire analytiske kunnskaper og deres meditasjon, praktiseres paramitas kontinuerlig.[73]
Det tiende og siste stadium (法雲地, fǎyún dì) også stadiet av dharmaskyen (dharmameghā) eller stadiet av den store dharmaskyen (mahādharmamegha), på tibetansk chos kyi sprin, er det stadium hvor man sprer den buddhistiske visdommen (dharma) ut i verden, på samme måte som en sky upartisk sender ned regn på alle ting.[74]
Nāgārjuna sier at
Den tiende er skyen av dharma fordi
regnet av den utmerkede lære faller,
Bodhisattvaen er blant forsamlingen
til lyset av Buddhaene.[75]
På dette stadiet utvikler bodhisattvaene grenseløs makt ved hjelp av mantraer. De kultiverer prajñāpāramitā, som, ifølge Asaṅga, gjør dem istand til å øke sin opphøyde visdom. Dette styrker i sin tur de andre pāramitāene. Som et resultat etablerer de en glede over læren.[76]
De oppnår perfekte kropper, og deres sinn er renset for de mest sublime spor av lidelser. De manifesteres i utallige former av altrustistiske hensyn og transcenderer de ordinære lover av tid og rom. De er i stand til å plassere komplette verdenssystemer inne i en enkelt pore, uten å forminske verdenene eller øke størrelsen på poren. Og når de gjør dette, føler ikke de vesener som bebor disse verdener noe ubehag, og bare avanserte bodhisattva'er legger merke til det.
Bodhisattva'er på dette nivået mottar en form for myndiggjøring, innvielse eller dåp fra utallige Buddhaer. Disse blir kalt «de store stråler av lys», fordi utstrålingen fra disse Buddhaer skinner i alle retninger. Denne innvielsen hjelper dem med å fjerne de resterende hindringer for allvitenhet og gir dem økt selvtillit og styrke. I det avsluttende øyeblikk på dette stadium går de inn i en meditativ tilstand som kalles «vajralignende meditativ stabilisering», hvor de siste hindringer for buddhanaturen overvinnes. De reiser seg fra denne meditasjon som Buddhaer.
Utdypende artikler: Tathāgatagarbha, tathāgatagarbhasūtraene og yogācāra
De ti stadiene ovenfor inngår som stadiene 41–50 i de 52 stadiene til en bodhisattva. Læren om disse stadiene hadde sin opprinnelse i retningen tathāgatagarbha i det gamle India,[39] men fikk sin endelige utforming i kinesisk buddhisme, og i østasiatisk buddhisme generelt. Sentralt i denne retningen stod dyrkelsen av den indre Buddha (buddhanaturen) eller buddhādhātu («buddhariket») innenfor hvert enkelt menneske. Alle mennesker er potensielle buddhaer eller opplyste, og har en «livmor» eller et embryo (garbha) til tathāgata (Buddha). Tathāgatagarbhasūtraene forkynte disse idéene, deriblant tathāgatagarbhasūtraen, sūtraen om dronning Śrīmālās løvebrøl og mahāyāna mahāparanirvāṇasūtraen.
Daśabhūmikasūtraen bærer også preg av tankegangen til yogācāra, en retning som hevdet at det fantes en uforanderlig del i menneskelige bevissthet. Denne retningen opererte med 41 stadier til en bodhisattva (den regnet ikke med de ti første og den nest siste) og beskrev de ti stadiene i denne artikkelen som stadiene 31–40.[39]
En seksjon i oppslagsverket yogācārabhūmiśāstra beskriver bodhisattvaveien (bodhisattvabhūmi) i form av seks stadier eller bhūmis:[77]
| Bhūmi | Sanskrit | Kinesisk | Tibetansk |
|---|---|---|---|
| 1. Konstaterende praktisering | Adhimukticaryābhūmi | shèngjiě xíng dì (勝解行地) | mos pas spyod pa'i sa |
| 2. Ren eksaltert overbevisning | Śuddhādhyāśayabhūmi | jìng shèngyìyào dì (淨勝意樂地) | lhag pa'i bsam pa dag pa'i sa |
| 3. Øvelser som gir resultater | Caryāpratipattibhūmi | xíng zhèngxíng dì (行正行地) | spyod la 'jug pa'i sa |
| 4. Sikkerhet | Niyatabhūmi | duò juédìng dì (墮決定 地) | nges par gyur pa'i sa |
| 5. Praktiseringen av sikkerhet | Niyatacaryābhūmi | juédìng xíng zhèngxíng dì (決定行正行地) | nges pa'i spyod pa'i sa |
| 6. Oppnåelsen av perfeksjon | Niṣṭhāgamanabhūmi | dào jiūjìng dì (到究竟地) | mthar thug par 'gyur ba'i sa |
Utdypende artikler: De ti stadiers skole, Huāyán zōng og Kegon
To sanskrit-manuskripter som er skrevet i newari, befinner seg i The National Archives of Nepal, Kathmandu, Nepal, og bærer tittelen ārya śrī daśabhūmikā sūtram (devanāgarī: आर्यश्रीदशभूमिकासूत्रम), «den store herren [Buddha's] sūtra om de ti stadier».[78][79]
Et tredje manuskript fra Nepal (Daçabhumiçvara) er bevart i Cambridge University Library.
Sanskrit-teksten ble redigert og utgitt av J. Raldor i 1926.[1]
Utdypende artikkel: Avataṃsakasūtraen
Teksten inngår som kapittel 31 (kapittel om de ti fundamenter, ས་བཅུའི་ལེའུ།, sa bcu'i le'u) i den tibetanske oversettelsen av avataṃsakasūtraen i Kangyur.[4][5]
Oversettelsen ble foretatt mellom 878 og 901 e.Kr. i klosterkomplekset Samye, i nærheten av Lhasa. Originalen var et manuskript fra Nepal i 39 000 vers og 46 kapitler, med tittelen Buddhāvataṃsaka nama mahāvaipulya sūtra (devanāgarī: बुद्धवतम्सक नम महावैपुल्य षूत्र). Den tibetanske tittelen er Sangs-rgyas phal-po-che zhes-bya-ba shin-tu-rgyas pa chen po’i mdo (སངས་རྒྱས་ཕལ་པོ་ཆེ་ཞེས-བྱ-བ་ཤིནཊུ-རྒྱས་པ་ཆེན་པོའི་མདོ).[5] Buddhāvataṃsaka (बुद्धवतम्सक) betyr «Buddhas blomsterkrans». Mahāvaipulya (अहावैपुल्य) betyr «den store utvidelse eller tilføyelse», og ble brukt av mahāyānaskolene om deres mest hellige tekster.
Oversetterne var den innfødte tibetaneren Lotsa Ba Yeshé Dé fra skolen Nyingma i samarbeid med tre indiske munker: Jinamitra, Prajñāvarman og Surendrabodi.[5]
Padmakara Translation Group har påtatt seg oppgaven å oversette den tibetanske versjonen til engelsk. Pr 23. september 2019 pågår oversettelsene av 10 av avataṃsakasūtraens 46 kapitler (deriblant daśabhūmikasūtraen), mens 36 ennå ikke er påbegynt.[4][lower-alpha 5]
Den inngår også i to oversettelser av Avataṃsakasūtraen til kinesisk, basert på originalmanuskripter fra den sentralasiatiske oasebyen Khotan: Buddhabhadras oversettelse i årene 418–421 e.Kr.[17][18][19][20] (kapittel 22), og Śīkşānandas oversettelse i året 699 e.Kr. (kapittel 26)[21][22][23][24]
I tillegg ble den tre ganger oversatt til kinesisk som en separat tekst, av Dharmarakṣa (233–311),[8][9][10] Kumārajīva (344–413)[14][15][16] og Sīladharma.[11][12][13]
| # | Dharmaraksha | # | Kumārajīva | # | Sīladharma |
|---|---|---|---|---|---|
| 1 | Chūfā yì yuè yù zhù pĭn (初发意悦豫住品) | 1 | Huān xĭ dì (歡喜地) | 1 | Púsà jíxĭ dì (菩薩極喜地) |
| 2 | Līgòu zhù pĭn (离垢住品) | 2 | Lígòu dì (離垢地) | 2 | Púsà lígòu dì (菩薩離垢地) |
| 3 | Xīng guāng zhù pĭn (兴光住品) | 3 | Míng dì (明地) | 3 | Púsà fāguāng dì (菩薩發光地) |
| 4 | Hūiyào zhù pĭn (兴光住品) | 4 | Yàn dì (焰地) | 4 | Púsà yànhùi dì (菩薩焰慧地) |
| 5 | Nán shèng zhù pĭn (晖曜住品) | 5 | Nánshèng dì (難勝地) | 5 | Púsà nánshèng dì (菩薩難勝地) |
| 6 | Mùqián zhù pĭn (目前住品) | 6 | Xiànqián dì (現前地) | 6 | Púsà xiànqián dì (菩薩現前地) |
| 7 | Xuán miào zhù pĭn (玄妙住品) | 7 | Yuănxíng dì (遠行地) | 7 | Púsà yuănxíng dì (菩薩遠行地) |
| 8 | Bùdòng zhù pĭn (不动住品) | 8 | Bùdòng dì (不動地) | 8 | Púsà bùdòng dì (菩薩不動地) |
| 9 | Shànzāi yì zhù pĭn (善哉意住品) | 9 | Miàoshàn dì (妙善地) | 9 | Púsà shànhùi dì (菩薩善慧地) |
| 10 | Jīngāng zàngwèn púsà zhù pĭn (金刚藏问菩萨住品) | 10 | Făyún dì (法雲地) | 10 | Púsà făyún dì (菩薩法雲地) |
Tre kommentarer til Daśabhūmika sūtra ble skrevet av to av māhayāna-buddhismens mest profilerte skikkelser. Den første, Daśabhūmika Vibhāsa Shastra, ble forfattet av Nāgārjuna (ca. 50 e.Kr.), grunnleggeren av Madhyamika eller «middelveien», også kalt Shūnyavāda, «tomhetens skole» eller «tomhetens advokater». Den er bevart i en oversettelse til kinesisk, foretatt av Kumārajīva (344–413), i 35 kapitler og 17 bokruller.[80]
To andre indiske kommentarer er tilskrevet Vasubandu (316–396), født i Gandhāra i Purushapura (dagens Peshawar), som sammen med sin halvbror Asanga grunnla Yogāchara-skolen («utøvere av Yoga», også kalt Vijñānavāda eller «bare bevissthet»):
Vasubandhus kommentar ble den sentrale teksten i de ti stadiers skole, som oppstod i Kina under Suí-dynastiet.
I begynnelsen av 1900-tallet ble det oppdaget to små kinesiske kommentarer til Vasubandhus kommentar i «de tusen Buddhaers huler» i Dun Huang. Den første av disse, Shídì Yìjì Juăn-dì Yì (十地義記卷第一), ble skrevet av en ukjent forfatter i en ukjent tidsperiode.[83] Den andre, med tittelen Shí-dì Lùn Yì-shū Juăn-dì Yì – Dì-èr (十地論議疏卷第一ｷ第二), i 2 bokruller, ble skrevet av Fă Shàng (法上) fra det nordlige Zhōu-dynastiet (北周, 557–581).[84]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
