Danmarks historie (1536–1660)
From Wikipedia, the free encyclopedia
Danmarks historie (1536–1660) var en periode i landets historie preget av et svakt statsstyre dominert av adelen og flere militære nederlag. I kjølvannet av valget på Christian III som Frederik Is etterfølger ble reformasjonen innført i 1536. På en utenlandsreise i 1521 hadde Christian vært til stede under riksdagen i Worms og møtet med Martin Luther hadde gjort et uutslettelig inntrykk på ham.[1]
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Perioder |
Parlamentarisme og verdenskriger Etterkrigstiden |
Mot periodens avslutning var Danmark involvert i en lang rekke kriger, og dette kulminerte med at svenskene besatte store deler av landet. Etter at landet måtte avstå Skånelandene og Bornholm ble det fritt igjen. Kort tid etter gjennomførte Frederik III et statskupp som innebar at eneveldet ble innført. Denne styreformen holdt seg helt frem til 1848, i nesten to hundre år.
I den mellomliggende perioden var landet formelt styrt av kongen, men et riksråd som besto av en rekke medlemmer av adelen hadde via kongens håndfestning til tider avgjørende innflytelse på politikken og beslutningene og perioden blir gjerne betegnet som «adelsveldet».
Landet nøt godt av gunstige økonomiske vilkår, men midlene ble i stor utstrekning benyttet til å finansiere Danmarks deltakelse i flere store europeiske kriger. Det ble allikevel også mulighet for å realisere flere av Christian IVs visjoner med omfattende byggevirksomhet i København.