Bosetningen av Ulster (engelsk: Plantation of Ulster; irsk: Plandáil Uladh; ulsterskotsk: Plantin o Ulstèr)[1] var en organisert prosess på 1600-tallet, hvor engelske og skotskeprotestanter fikk tildelt eiendommer i Ulster på Irland. Eiendommene var konfiskert fra katolske irer. En av årsakene til at dette kunne skje var jarlenes flukt, da de siste viktige irsktalende jarlene gikk i eksil og etterlot et maktvakuum som kunne fylles av engelskmennene. Det skjedde under Jakob VI og I, Skottland og Englands felles konge. Nybyggerne (eller planters som de ble kalt på engelsk)[2] kom fra det sørlige Skottland og det nordlige England; deres kultur skilte seg fra den innfødte irske.
Grevskapene i Ulster (moderne grenser) som ble kolonisert under engelske og skotske nybyggere. Dette kartet er forenklet, ettersom mengden land som faktisk ble kolonisert ikke dekket hele det skyggefulle området. Rødt: kolonisert under kong Jakob I og IV; oransje: kolonisert privat.
Små privatfinansierte plantasjer av velstående grunneiere begynte i 1606,[3][4][5] mens den offisielle bosetningen begynte i 1609. Mesteparten av det koloniserte landet hadde blitt konfiskert fra de innfødte irske høvdingene, hvorav flere hadde flyktet fra Irland til det europeiske fastlandet i 1607 etter de niårskrigen mot engelsk styre. Den offisielle bosetningen omfattet anslagsvis en halv million dekar (2000 km2) dyrkbar jord i grevskapene Armagh, Cavan, Fermanagh, Tyrone, Donegal og Londonderry. Land i grevskapene Antrim, Down og Monaghan ble privat kolonisert med kongens støtte.[3][5]
Denne prosessen la grunnlaget for at seks av grevskapene i Ulster samlet sett har en protestantisk og britiskvennlig majoritet, og at disse ble til dagens Nord-Irland da Irland ble delt. Koloniseringen ble på som et middel til å kontrollere, anglisere,[6] og «sivilisere» Ulster.[7] Provinsen var nesten helt irsk-gælisk, katolsk og ruralt og hadde vært den regionen som var mest motstandsdyktig mot engelsk kontroll. Koloniseringen og nybyggingen var også ment å bryte irsk-gæliske Ulsters forbindelser med det opprørske skotsk-gæliske Høylandet i Skottland.[8] Kolonistene (eller «britiske leietakere»)[9][10] ble pålagt å være engelsktalende, protestantiske,[11][12] og lojale mot kongen.
Bosetningen er fortsatt, 400 år senere, et kontroversielt tema i Nord-Irland, og markeringer av forskjellige jubiléer knyttet til den har en tendens til å utløse uro og opptøyer.
«plantation (n.)», Online Etymology Dictionary. Sitat: «From c. 1600 as "introduction, establishment." From 1580s as "a planting with people or settlers, a colonization;" used historically used for "a colony, an original settlement in a new land" by 1610s»
Lenihan, Padraig (2007): Consolidating Conquest, Ireland, 1603–1727, Routledge, ISBN 978-0582772175; s. 43. Ifølge Lord Deputy Chichester ville koloniseringen «separate the Irish by themselves...[so they would], in heart in tongue and every way else become English»
Bardon, Jonathan (2011): The Plantation of Ulster. Gill & Macmillan.ISBN 978-0-7171-4738-0; s. 214. Sitat: «To King James the Plantation of Ulster would be a civilising enterprise which would 'establish the true religion of Christ among men...almost lost in superstition'. In short, he intended his grandiose scheme would bring the enlightenment of the Reformation to one of the most remote and benighted provinces in his kingdom. Yet some of the most determined planters were, in fact, Catholics.»
MacRaild, Donald; Smith, Malcolm (2013): «Chapter 9: Migration and Emigration, 1600–1945», i: Kennedy, Liam; Ollerenshaw, Philip, red.: Ulster Since 1600: Politics, Economy, and Society. Oxford University Press. s. 142. Sitat: «Advisors to King James VI/I, notably Arthur Chichester, Lord Deputy from 1604, and Sir John Davies, the lawyer, favoured the plantation as a definitive response to the challenges of ruling Ireland. [...] Undertakers, servitors and natives were granted large blocks of land as long as they planted English-speaking Protestants»
