Bokstaveringsalfabet
From Wikipedia, the free encyclopedia
Bokstaveringsalfabet, av og til misvisende omtalt som fonetisk alfabet, finnes i mange språkutgaver. Det har historisk eksistert mange ulike nasjonale bokstaveringsalfabeter, gjerne med utspring i å forhindre misforståelser over telefon og radiosamband: Støy og dårlig lydkvalitet kan gjøre det vanskelig å stave én og én bokstav på en tydelig måte. Noen bokstaveringsalfabeter er så innarbeidet at de også brukes til daglig, for eksempel på bingo.
Etter flere års arbeide med å utarbeide et internasjonalt bokstaveringsalfabet som fungerte for mennesker med ulike morsmål, standardiserte i 1956 den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO) et internasjonalt alfabet i den form det fremstår i dag. Den internasjonale telekommunikasjonsunion (ITU) fulgte opp med et praktisk talt likt alfabet i 1959, og Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO) fulgte opp i 1965. Alfabetet fikk deretter militær anvendelse, og refereres ofte til som «NATOs fonetiske alfabet». Ordet fonetisk ble tatt i bruk for å skille det fra systemer basert på flagg eller morse, men systemet har ingenting med fonetikk å gjøre. De enkelte små forskjeller som finnes mellom anbefalingene, fremgår av tabellen under.