From Wikipedia, the free encyclopedia
Bohuslav Martinů (født 8. desember 1890 i Polička i Böhmen, død 28. august 1959 i Liestal ved Basel) var en tsjekkisk neoklassisistisk komponist.
| Bohuslav Martinů | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Bohuslav Jan Martinů 8. des. 1890[1][2][3][4]  Polička[5][6][7][8] | ||
| Død | 28. aug. 1959[1][2][3][4] (68 år) Liestal Basel[5] | ||
| Beskjeftigelse | Klassisk komponist, librettist, komponist | ||
| Utdannet ved | Prahas musikkonservatorium | ||
| Ektefelle | Charlotte Martinů | ||
| Far | Ferdinand Martinů | ||
| Nasjonalitet | USA (1952–) Cisleithania (1890–1918) Tsjekkoslovakia (1918–) | ||
| Gravlagt | Bohuslav Martinůs grav | ||
| Medlem av | American Academy of Arts and Letters | ||
| Utmerkelser | Guggenheim-stipendiet (1953)[9] Rome Prize 2. klasse av T.G. Masaryks orden (1991) (posthum) | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Opera, symfoni, klassisk musikk, ballett | ||
| Instrument | Fiolin | ||
| Nettsted | https://www.martinu.cz | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Notable verk | |||
| Ariane, Concerto for Oboe and Small Orchestra, Les Larmes du couteau, What Men Live By, The Opening of the Wells, Julietta, The Epic of Gilgamesh, The Greek Passion | |||
Martinů var sønn av en skomaker. Landsbyboerne samlet sammen penger slik at den begavede gutten fikk studere ved konservatoriet i Praha. Fra 1906 studerte han fiolin hos Josef Suk og fra 1909 også orgel og komposisjon. Til tross for at Martinů var en lite flittig student lyktes det ham å få diplom som fiolinlærer i 1912. I årene 1913 og 1914 var han reservefiolinist ved den tsjekkiske filharmonien i Praha. Hæren bedømte ham som tjenestudyktig, så under første verdenskrig arbeidet han som musikklærer på hjemstedet. Fra 1918 til 1923 var Martinů igjen fiolinist ved den tsjekkiske filharmonien. I årene 1922 og 1923 fikk han igjen komposisjonsundervisning hos Josef Suk, før han i 1923 reiste til Paris for der å fullføre komposisjonsstudiene hos Albert Roussel. Martinů bodde i Paris inntil han flyktet fra byen under den tyske innmarsjen i 1940. Etter ni måneder på reisefot slo han seg ned i USA der han i årene 1942–1945 arbeidet som komposisjonslærer i Massachusetts, i 1948 ved Princeton University og ved Mannes School of Music i New York i 1948–1953. Han ble amerikansk statsborger i 1952 og vendte tilbake til Europa for å bo i Nice fra 1953 til 1955 og en kort tid i Roma. Deretter underviste han et år ved Curtis Institute of Music i Philadelphia. Sine siste leveår tilbrakte Martinů i Sveits.
Kjente elever er Alan Hovhaness, H. Owen Reed, Jan Novák, Vítězslava Kaprálová, Howard Shanet og Burt Bacharach.
Martinů var en tilpasningsdyktig komponist og skrev svært hurtig. Hans omfangsrike og mangfoldige verk karakteriseres av en tett forbindelse med tsjekkisk folkemusikk og et «musikantisk» og ofte vitalt og dansbart preg. Rytmikken lever i et attraktivt spenningsfelt mellom regelmessige og uregelmessige elementer og inneholder stadige taktomslag. Harmonikken er relativt tradisjonell, men får likevel et eget preg gjennom helt nye sammenhenger og klangfarger; at han holdt fast på en utvidet tonalitet utelukker ikke at han også kunne bygge opp skarpe dissonanser. Martinů foretrakk frie, rapsodiske former; grunnlaget for musikken hans var ikke så mye temaer som motiver han lar gjennomgå mangefasetterte omvandlinger.
I utgangspunktet var Martinů influert av impresjonistisk musikk, men etter at han ble kjent med musikken til Igor Stravinskij og Groupe des Six i Paris orienterte han seg mot neoklassisismen og bygde delvis inn elementer fra jazzen i tonespråket sitt.[10] Med enkelte unntak viser sene verk en tendens til en avslappet diatonikk.
Martinůs musikkforståelse sto i motsetning til den tradisjonelle oppfatningen fra romantikken. For ham var ikke musikken en subjektivt følt bekjennelse, men heller en lek med toner. Derfor har han også skrevet mye som kan karakteriseres som musikk til hjemmebruk.
Martinů regnes til de mest betydelige tsjekkiske komponistene. I senere tid har verkene hans blitt oppført i stigende grad, særlig gjelder dette orkesterverkene og kammermusikken.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
