Pelagisk
From Wikipedia, the free encyclopedia
Pelagisk (fra gresk pelagikos, «som hører til havet», til pelagos, «(åpent) hav»)[1] er et ord som brukes for det som hører til eller lever i frie vannmasser i havet eller i innsjøer, til forskjell fra ved kysten eller på havbunnen.[1] Ordet benyttes for å beskrive planter og dyr som lever i tilknytning til de frie vannmassene i hav og innsjøer. Begrepet benyttes også om aktiviteter på åpent hav, for eksempel pelagisk hvalfangst.
Den pelagiske sonen kan deles inn i flere delsoner.
- Epipelagisk sone: Omfatter overflaten og dyp ned mot 200 m. Lysmengde og temperatur endres raskt nedover i denne sonen, og skifter med årstidene. Det er bare her at det er nok lys for fotosyntese.
- Mesopelagisk sone: Omfatter dyp fra 200 m til cirka 1 000 m. Her er det lite eller intet lys, og temperaturen er stabil. Næringskjedene her er basert på næring som faller ned ovenfra. Mange arter vandrer opp i den epipelagiske sonen om natta. Bioluminescens er vanlig hos dyrene i denne sonen, og mange har øyne som er tilpasset svakt lys.
- Bathypelagisk sone: Omfatter dyp fra 1 000 m til cirka 4 000 m
- Abyssopelagisk sone: Omfatter dyp fra 4 000 m og ned til dyphavsslettene
- Hadopelagisk sone: Omfatter dyphavsgropene.
De bathypelagiske, abyssopelagiske og hadopelagiske sonene slås ofte sammen til en sone. Her er trykket svært høyt, temperaturen lav og tilgangen på næring liten.
Det motsatte av pelagisk er bentisk, altså knyttet til bunnen. Dyr som både lever på bunnen og beveger seg i de frie vannmassene kalles bentopelagiske. Pelagiske organismer deles i plankton, som driver med strømmen, og nekton, som kan bevege seg uavhengig av strømretningen.
