Barokktrompet
From Wikipedia, the free encyclopedia
Barokktrompet er en betegnelse på de trompeter som var i bruk under barokken (på 1600- og 1700-tallet) og som i dag brukes innen rammene for historisk oppføringspraksis, dvs når barokkmusikk spilles med tidsriktige instrumenter.
![Thumb image](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/e/e0/Eheiii.jpg/320px-Eheiii.jpg)
Johann Leonhard Ehe III, Nürnberg, 1700
Vanligvis var barokktrompeter langstrakte med sylindrisk rør, dobbelt bøyd og nesten dobbelt så lang som en moderne trompet i samme stemming. Vanligvis var grunntonen C eller D – av denne grunn ble D-dur regnet som en spesielt festlig toneart. Også trompeter med grunntone B, Ess og F var i bruk. Kortere trompeter i høyere stemmeleier ble kalt trombetta.
Siden barokktrompeten ikke har ventiler er det bare mulig å spille en overtoneserie, men overtonene kommer tettere jo høyere i registeret man spiller, og fra den åttende naturtonen er det mulig å spille melodier. Tonene under kan bare brukes til å spille treklangfigurer. Spill i det høye, kromatiske registeret (fra 13. deltone) kalles clarin- eller clarinospill og er et kjennetegn på kunsten å spille barokktrompet. Det er svært fysisk anstrengende å spille barokktrompet.