From Wikipedia, the free encyclopedia
Bærekraftig utvikling er en samfunnsutvikling som imøtekommer dagens forbruksbehov uten å forringe mulighetene for kommende generasjoner til å få dekket sine[1][2]. Begrepet ble allment kjent etter Brundtlandkommisjonen i 1987. Begrepet brukes ofte av politikere og miljøbevegelser for å begrunne at fattigdomsproblemer og miljøproblemer må ses i sammenheng, og for å argumentere for at kortsiktige økonomiske hensyn må vike plassen for langsiktige miljøhensyn.
Fattigdom og økende befolkning legger et stort press på naturmiljøet mange steder. Når det drives rovdrift på jord, skog og andre naturressurser, og mennesker blir presset til å arbeide mer enn sin yteevne, har folk vanskeligere for å overleve. Mange flytter inn til byene, der de må bo i slumstrøk med fare for helse og sikkerhet.
Befolkningsveksten for land i nord er 0,5% mens i sør er den på 2%. Barn er en viktig ressurs i fattige land, blant annet for å sikre alderdommen. Å få mange barn, øker sjansene for å bli tatt vare på når man blir gammel. Barn er også ofte en ekstra inntektskilde, da mange jobber for å livnære familien. Dette fører med seg en stadig befolkningsøkning som igjen øker presset på naturressursene – som i sin tur hindrer en bærekraftig utvikling.
I industrilandene lever de fleste mennesker slik at de svekker naturens overlevelsesevne. For eksempel bruker en person i et rikt land en energimengde som tilsvarer det ca. 40 mennesker ville ha klart seg med i et fattig land.[trenger referanse]
De siste tiårene har vært preget av en enorm økning i produksjonen i industrien. Dette har ført til økt forurensing og fare for en tiltakende global oppvarming. CO2 oppstår blant annet ved forbrenning av olje, kull og gass og ved brenning av regnskog. Forbrenning fører til en økt drivhuseffekt. Økning av drivhuseffekten fører til at gjennomsnittstemperaturen på jorda stiger. Dette kan forårsake klimaendringer og forandringer i vind og havstrømmer som kan få store konsekvenser for miljøet i årene fremover og for kommende generasjoner.
Andre miljøressurser inngår i lands nasjonalformuer, som luftas evne til å ta opp partikler og annen forurensning fra lokale kilder. Å slippe ut CO2, KFK eller sotpartikler, betyr å bidra til å redusere miljøressursene som inngår i global- og nasjonalformuen.
Blant de ikke-fornybare ressursene er det størst press på oljen. Andre ressurser, slik som fiskebestander, er fornybare hvis de blir ivaretatt. Et annet område som har vært truet av en ikke-bærekraftig utvikling er artsmangfoldet i naturen (biologisk mangfold). Hvert år forsvinner mer enn fem tusen arter, de fleste på grunn av at regnskogen blir hogd ned eller svidd av.[trenger referanse]
Begrepet kom i bruk i sin nåværende betydning i en rapport fra 1980 «World Conservation Strategy Living Resource Conservation for Sustainable Development».[3] På norsk ble begrepet senere kjent gjennom rapporten Vår felles framtid, som ble fremlagt i 1987 av FNs Verdenskommisjon for miljø og utvikling, bedre kjent som Brundtlandkommisjonen.
Den første, globale miljøkonferansen ble arrangert i Stockholm i 1972. FN opprettet samme år et miljøprogram (UNEP – United Nations Environment Programme) som skulle arbeide videre med miljøspørsmål.
I 1983 opprettet FN Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, Brundtland-kommisjonen, som ble ledet av Norges tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland. Kommisjonen skulle studere miljø- og fattigdomsproblemene i verden, og foreslå utviklingsstrategier som kunne bidra til å løse dem.
I 1987 kom sluttrapporten Vår felles framtid (Our common future). Bærekraftig utvikling (sustainable development) var det nye begrepet i denne rapporten, som skildret hvordan miljø, økonomi og sosial utvikling var tett knyttet sammen. Hovedbudskapet var at verdenssamfunnet må innrette seg og gjøre det som kreves for å sikre en bærekraftig utvikling. Det betyr ifølge rapporten å sikre at behovene til dagens mennesker blir dekket uten at dette svekker grunnlaget for framtidige generasjoner til å få dekket behovene sine. [trenger referanse]
I 1992 arrangerte FN en større konferanse i Rio de Janeiro, Brasil. De fleste av verdens statsledere deltok for å diskutere miljøsaker. Agenda 21 er en omfattende handlingsplan som ble presentert under Rio-konferansen, og som skal være en veiviser til en bærekraftig utvikling i det 21. århundre. Dette dokumentet har fått tilslutning fra 172 land. Gjennom Agenda 21 har industrilandene påtatt seg en ledende rolle når det gjelder å rydde opp i miljøproblemene.
Agenda 21 identifiserer de ikke-bærekraftige produksjons- og forbruksmønsteret i Nord som den viktigste årsaken til den pågående ødeleggelsen av det globale miljøet.[trenger referanse] Agendaen gir en skisse over hva som må gjøres for å redusere avfallsproduserende og ressurssløsende forbruksmønstre i velstående deler av verden, mens den samtidig oppmuntrer til økt, men bærekraftig, forbruk og utvikling i andre deler. Den gir retningslinjer og programmer for hvordan man kan oppnå en bærekraftig balanse mellom forbruk, befolkningsvekst og jordas økologiske kapasitet. Agendaen beskriver også enkelte av de teknikker og teknologier som må utvikles for å dekke menneskelige behov uten å forringe ressursgrunnlaget.
Agenda 21 er også utviklet lokalt i Norge gjennom Lokal agenda 21. Lokal Agenda 21 er implementeringen av Agenda 21 på lokalsamfunnsnivå. Den tar utgangspunkt i kapittel 28 i Agenda 21, som oppfordrer alle verdens kommuner til å føre en dialog med befolkningen, lokale organisasjoner og næringsliv. Hensikten er å utvikle egne handlingsplaner for bærekraftig utvikling, eller «Lokal agenda 21», ofte bare forkortet til LA 21. Den første nasjonale konferansen om Lokal agenda 21 i Norge fant sted i Fredrikstad i februar 1998 med deltakere fra over 160 kommuner og fylkeskommuner i tillegg til representanter for en rekke organisasjoner. Konferansen utarbeidet Fredrikstaderklæringen om lokalsamfunnets innsats for en bærekraftig utvikling, og oppfordret alle lokalsamfunn til å slutte seg til erklæringen og dermed forplikte seg til å gå i gang med Lokal agenda 21. I dag er det 267 kommuner som har sluttet seg til Fredrikstaderklæringen, og alle landets fylkeskommuner har sluttet seg til den.
Mange land har etter hvert fått sin egen miljøvernminister, og det er inngått internasjonale avtaler om blant annet å redusere bruken av KFK-gasser og reduksjon av CO2-utslipp. Det er også dannet et globalt miljøfond (GEF- Global Environment Facility), som er finansiert av land i nord for å hjelpe land i sør med miljøtiltak. Dette vil føre til en bærekraftig utvikling. Norge har også en sentral rolle med miljøsaker i verden. Norge sponser afrika med 20 millioner kroner hvert år for å bygge miljøstasjoner.
Statistisk sentralbyrå har siden 2008 beregnet hvorvidt utviklingen i Norge er bærekraftig ut fra et sett sentrale indikatorer og presentert dette i de årlige nasjonalbudsjettene.[4][5] Hovedtendensen er at norsk økonomi blir mer bærekraftig, ettersom nasjonalformuen øker, samtidig som fornybare ressurser som fisk, skog og vannkraft forvaltes bærekraftig. Derimot er det umulig eller vanskelig å tallfeste uberørt natur, biologisk mangfold og klima, slik at bærekraftberegninger bare gir et delvis bilde av utviklingen.[6]
Alle stortingspartier er enige om å opprettholde en bærekraftig utvikling[7] - alle partier var enige i å ratifisere Paris-avtalen[8], men de er uenige i hvordan det skal gjennomføres.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
