Arianisme
From Wikipedia, the free encyclopedia
Arianisme er innen kristendommen en monoteistisk,[1] kristologisk lære[2] som hevder troen på at Jesus Kristus er Guds sønn, men at han ble født av Gud på et bestemt tidspunkt,[1] er forskjellig fra Faderen og derfor underordnet den øverste guddommen.[1][3]
Arianismen og dens teologiske lære er først tilskrevet Arius (ca. 260-336 e.Kr.).[1] Han var en kristen prest i den egyptiske byen Alexandria. Arius' lære og hans tilhengere, som kalles arianere, ble imøtegått og motsagt av det teologiske synet som ble hevdet av andre kristne som fastholdt homoousios (gresk: ὁμοούσιος, «av samme vesen», angående treenighetens vesen og Jesus Kristi vesen.
Den arianske ideen om Jesus Kristus bygger på den forståelsen at Gud er evig og har alltid eksistert, men Guds sønn ble født og har således ikke alltid eksistert.[1][3]
I kristendommens begynnelse og dens første utbredelse på 300-tallet var det en strid mellom to tolkninger (arianisme og homoousios) basert på den teologiske ortodoksi (rett-troenhet) på denne tiden, og begge retningene forsøkte å løse det teologiske dilemmaet.[3] Innledningsvis var det derfor to like ortodokse tolkninger som satte i gang en konflikt for å overbevise og vinne tilhengere og definere den nye ortodoksi.[3] Arianismen ble fordømt av det økumeniske konsilet i Nikea i 325,[4] men det varte lenge før den forsvant. Den 27. november 326 ble Arius tilkalt til Konstantinopel hvorfra utenlandske leiesoldater tok til seg troen og spredte arianismen ut i Europa til den katolske kirkes vrede, da den mente at arianismen var ødeleggende kjetteri ved å benekte Jesu Kristi guddom. Blant mange av de germanske folkeslag, blant annet vestgoterne på den iberiske halvøy og vandaler i Nord-Afrika og langobarder i nordlige Italia levde arianismen videre i adskillige århundrer, blant annet av maktpolitiske årsaker. Siden har alle grener av kristendom betraktet arianismen for å være heterodoksi (annerledestenkende) og kjettersk.[5]