Arete av Kyrene

Arete av Kyrene (gresk: Ἀρήτη, født ca. 400 f.Kr., død ca. 340 f.Kr.) var en kyreneisk filosof fra den greske polis Kyrene i Nord-Afrika, i dag Libya. Hun var datter av den hedonistiske filosofen Aristippos som grunnla skolen i Kyrene.^[1]

Arete
Født		ca 400 f.Kr. Kyrene
Død		ca. 340 f.Kr. Kyrene
Beskjeftigelse		Filosof
Far		Aristippos fra Kyrene
Barn		Aristippos den yngre
Æra		Antikkens filosofi
Region		Vestlig filosofi
Hovedinteresser		Etikk, naturfilosofi
Ideer		Kyreneiske filosofi
Påvirket av		Sokrates, Aristippos
Påvirket hvem		Aristippos den yngre.

Hun lærte filosofi av sin far, som opprinnelig en av Sokrates' elever, men som siden fulgte sin egen vei og overbevisning om at behag eller lyst var det mest ettertraktelseverdige i livet og «eneste målestokk for hva som er et gode.»^[2] Hans lære ble systematisert av hans sønnesønn Aristippos den yngre. Arete var den som lærte opp sønnen som av den grunn fikk tilnavnet «morlært» (gresk: μητροδίδακτος). Arete nevnes som sin fars etterfølger som leder av den kyreneiske skole, men det er uklart om skolen ble grunnlagt av hennes far, hennes selv eller først senere av hennes sønn.^[3]

Det er lite eller ingen kunnskap om hennes mor, men en god del om faren Aristippos. Diogenes Laertios har en lang seksjon om Aristippos, og bemerker at Arete fulgte sin far til Athen og studerte filosofi der, hvilket indikerer at hun må ha hatt et eksepsjonelt sinn som gjorde at hun til tross for det greske samfunnets kvinnefiendtlighet klarte å albue seg plass blant dem. Hun fødte en sønn som hun oppkalte etter sin far. Hun oppfostret ham selv og i kontrast til samtidens skikker, leide hun ikke lærere, men underviste ham selv, noe som igjen antyder at hun var velutdannet.^[3]

I Diogenes' redegjørelse av filosofien til kyreneikere gjør han det klart at Arete var en betydelig figur. Historiske nedtegnelser indikerer at hun underviste i moral- og naturfilosofi i trettitre år, og skrev over 40 bøkker. Det finnes dog ingen kjente, bevarte verker eller fragmenter med hennes navn.^[1] De dokumenter med kyreneisk filosofi som er blitt bevart antas å være skrevet av sønnen Aristippos den yngre. Kyreneikere så nytelse eller behag som det eneste moralske fortrinn, men ikke nødvendigvis via opphisselse, men ved refleksjon. Det reelle gode i menneskelivet er uavhengighet og fritak fra smerte og ubehag.

Blant de uekte sokratiske epistler (kanskje datert til 100-tallet) er det et fiktivt brev fra Aristippos til Arete.^[4] I dette brevet er Arete representert som å leve et rimelig velstående liv i Kyrene. Aristippos forteller henne at «du har fortsatt to hager, nok for et luksuriøs liv; eiendommen i Berenike, selv om den er etterlatt alene, vil ikke svikte å gi deg en meg høy levestandard.»^[5] Aristippos antyder at etter hans død burde hun «reise til Athen etter at du har gitt Aristippos [den yngre] den best mulige utdannelse».^[5] Han foreslår at hun burde leve med Xanthippe og Myrto, at hun også skulle verdsette Lamprokles som sitt eget barn og at hun burde adoptere «datteren til Evbois som du pleide å behandle som om hun var fri.»^[5] Over alt annet ber han henne innstendig om «å ha mindre omsorg for lille Aristippos slik at han kan bli verdifull for oss og av filosofien; det er den virkelige arv jeg etterlater ham, for i alle andre aspekter av hans liv vil han ha myndighetene i Kyrene som sine fiender.»^[5]

John Augustine Zahm (som skrev under pseudonymet «Mozans») hevdet at den italienske forfatteren Giovanni Boccaccio på 1300-tallet hadde fått tilgang til en del «tidlige greske forfattere» som gjorde det mulig for ham å særlig lovprise Arete «for bredden og mangfoldet i hennes kunnskaper»:^[6]

«Det er sagt at hun offentlig underviste i moral- og naturfilosofi i skoler og akademier i Attika for trettifem år, å ha skrevet førti bøker, og ha hatt blant sine studenter et undre og ti filosofer. Hun var så høyt ansett blant sine landsmenn at de skrev på en hennes gravstein en epitet som erklærte at hun var Hellas' herlighet, med Helenas skjønnhet, dyden til Tirma, pennen til Aristippos, sjelen til Sokrates og tungen til Homer.»^[6]

Hos Klemens av Alexandria i bok II, kapitell XIX av hans Stromata nevnes Arete som et eksempel på at kvinner kan oppnå samme moralske og intellektuelle fullkommenhet som menn.

Referanser

1. Ogilvie, Marilyn Bailey (1986): Women in science : antiquity through the nineteenth century : a biographical dictionary with annotated bibliography (3. utg.). Cambridge, Mass.: MIT Press. ISBN 0-262-15031-X.
2. Næss, Arne (1976): Filosofiens historie. Fra oldtid til renessanse I. Universitetsforlaget. 5. utg. s. 211.
3. «Arete of Cyrene - c 400/ 300 BCE. Libya, North Africa», Women philosophers
4. Fiktive sokratiske brev kan ikke automatisk bli benyttet som historisk kilde, men den anonyme forfatteren av disse brevene er «interessante i historiske detaljer» og han synes å ha hatt tilgang til «en håndbok om gresk filosofi med et innhold tilsvarende til Diogenes Laertios, men mer omfattende i innholdet»; jf. Malherbe, Abraham J. (1977): The Cynic Epistles: A Study Edition, SBL. s. 28.
5. Sokratiske epistle 27 i Malherbe, Abraham J. (1977): The Cynic Epistles: A Study Edition, SBL. s. 282-285.
6. Mozans, H. J. (1913): Woman in Science, s. 197-199. New York. Dette avsnittet synes ikke å være tilstede i noe bevart verk av Boccaccio, og det opplagte muligheten – Boccaccios De mulieribus claris (Om berømte kvinner) – inneholder ingen omtale av Arete. Zahms kilde for denne informasjonen er Johann Christoph Wolfs Mulierum Graecarum (1739). Wolf siterer Bok II av De Laudibus Mulierum (Til kvinners pris) av «Bocatius». Imidlertid er det ikke noe kjent verk av Boccaccio med tittelen De Laudibus Mulierum, men det er en obskur bok fra 1487 med denne tittelen av en Bartolommeo Goggio.

Litteratur

• Giannantoni, Gabriele red. (1990): Socratis et Socraticorum Reliquiae, bind 2, Bibliopolis, Napoli, avsnitt IV-B
• Waithe, Mary Ellen (1987): A History of Women Philosophers: Ancient Women Philosophers 600 B.C.-500 A.D., Springer.

Eksterne lenker

• «Cyrenaics Resource», håndbok kyreneiske ressurser, primære og sekundære kilder