Antiokia ved Orontes

Antiokia ved Orontes (gresk: Ἀντιόχεια ἡ ἐπὶ Ὀρόντου, Antiókheia hē epì Oróntou) var en hellenistisk by^[1][2] i antikken i nordlige Syria ved elven Orontes omkring 30 km fra Middelhavet. Den ble anlagt år 301 f.Kr. av Selevkos I Nikator,^[3] en av Aleksander den stores generaler, på et vakkert og fruktbart område, omgitt av høye fjell i nord og i sør av en slette. Den ble Selevkidrikets hovedstad, og for å skille byen fra andre ved samme navn ble den kalt for Antiokia Epidaphnes eller Antiokia ved Orontes. Senere fungerte den som regional hovedstad for både det romerske og det bysantinske riket. Under korstogene var byen som hovedstad i fyrstedømmet Antiokia, en av fire korsfarerstater som ble grunnlagt i Midtøsten. Den moderne byen Antakya i provinsen Hatay i Tyrkia ble oppkalt etter den gamle byen, som ligger i ruiner ved Oronteselven og ikke overlappet i beboelse med den moderne byen.

Antiokia ved Orontes
Ἀντιόχεια ἡ ἐπὶ Ὀρόντου
Kart over Antiokia i romersk og tidlig bysantinsk tid
Land		Tyrkia
Status		ruiner
Ligger ved		Orontes
Grunnlagt		301 f.Kr.
Opphørt		1268 (Julian)
Oppkalt etter		Antiochus
Areal		15 km²
Posisjonskart Antiokia ved Orontes Antiokia ved Orontes (Tyrkia)
Antiokia ved Orontes 36°12′17″N 36°10′54″Ø
Antiokia ved Orontes på Commons

Historie

Bohemond I klatrer alene opp Antiokias murer. Gravering av Gustave Doré.

Oldtidsbosetningen Meroe går forut den historiske storbyen Antiokia. En helligdom for Anat som av de antikke grekerne ble kalt «den persiske Artemis» var lokalisert her. Dette stedet var også omfattet av de østlige forstedene av Antiokia. Det var en landsby på en utstikker av fjellet Silpius kalt Io, eller Iopolis. Dette navnet ble alltid framført av Antiokias beboere som bevis på deres greske opphav (jf. Libanios), og som var ivrige etter å bli betraktet som en del av attiske Jonia, en streben som er illustrert av athenske typer brukt på byens mynter. Io kan ha vært en liten tidlig koloni av greske handelsfolk. Johannes Malalas (ca. 491 – 578), en bysantinsk kronikør som var født i Antiokia, nevner også en arkaisk landsby ved navn Bottia på sletten ved elven.^[4]

Antiokia ble grunnlagt 301 f.Kr. av den hellenistiske hærføreren Selevkos I Nikator som en av de fire byene i regionen det syriske Tetrapolis. Byens beliggenhet ga geografiske, militære og økonomiske fordeler for beboerne; Antiokia var sterkt involvert i krydderhandelen og lå innen rekkevidde av Silkeveien og Den persiske kongeveien. I løpet av den sene hellenistiske perioden og den midtre romerske epoken kan Antiokias befolkning ha nådd en topp på over 500 000 innbyggere (mest generelt anslått mellom 200 000 og 250 000),^[5] noe som indikerer at byen var den tredje største i imperiet etter Roma og Alexandria og en av de viktigste byene i det østlige Middelhavet. Byen var hovedstaden i Selevkideriket fra 240 f.Kr. til 63 f.Kr., da romerne tok kontroll, og gjorde den til hovedstad i provinsen Syria og senere også den tilsvarende romerske provinsen Coele Syria. Fra tidlig på 400-tallet var Antiokia sete for greven av Orienten, leder av det østlige dioecesis (forvaltningsområdet). Romerne forsynte byen med bymurer som dekket nesten 450 hektar (1100 acre), hvorav en fjerdedel var fjell, og etterlot 300 ha (750 acre) – til sammenligning omtrent en femtedel av Romas område innenfor Den aurelianske mur. Dens største glans hadde den under de romerske keiserne. Dens daværende størrelse kan bli bedømt i henhold til et jordskjelv i år 115 e.Kr. som drepte hele 200 000 av innbyggerne.

Den gamle romerveien i Syria som knyttet Antiokia med Kalkis.

Antiokias forsvarsmur som klatrer opp Mons Silpius i tiden under korstogene.

Beleireingen av Antiokia av Bohemund av Taranto i juni 1098. Maleri av L.Gallait, 1840

Gjennom hele Justinian den stores styre hadde byene og landsbyene i øst en framgangsrik tid, selv om Antiokia ved Orontes ble herjet av to jordskjelv, henholdsvis i 426 og 528, og ble deretter herjet av perserne i 540. Justinian fikk byen gjenoppbygget i en noe mindre størrelse.^[6] Antiokia var den asiatiske handelens mest fornemme sted ved Middelhavet og ble prydet av keiserne med praktfulle byggeverk. Den persiske kong Khosrau I inntok og ødela byen i 538. Den ble gjeninntatt av kalif Umar ibn al-Khattab i 637, befridd av bysantinerne i 969 og havnet senere under korsfarne i 1098.

Byen var også hovedsenteret for hellenistisk jødedom på slutten av den andre tempelperioden. Her ble det dannet den første forsamling som ikke bare besto av jøder, men også tidlige kristne, og hit kom Paulus og Barnabas på misjonsreiser. På 200- og 300-tallet ble det holdt flere betydningsfulle kirkemøter og Antiokia var et sete for en av patriarkene og ble kalt for «kristendommens vugge» som et resultat av dens lange levetid og den sentrale rollen den spilte i framveksten av tidlig kristendom.^[7] Det kristne nye testamente hevder at navnet «kristen» først dukket opp i Antiokia.^[8] Byen falt til relativ ubetydelighet i løpet av middelalderen på grunn av krigføring, gjentatte jordskjelv og en endring i handelsruter.

Den ble en hovedstad for den normanniske fyrsten Bohemond I som grunnla fyrstedømmet Antiokia, ble deretter erobret og ødelagt av muslimene i 1268. Til slutt havnet Antiokia i hendene på tyrkerne i 1516 og tilhørte under osmansk tid det tyrkiske vilajetet Aleppo. Da Det osmanske riket falt sammen etter den første verdenskrig kom byen under fransk jurisdiksjon fra 1919 og fram til 1939 da provinsen Hatay ble gitt til Tyrkia. I provinsen ligger fjellet Musa Dagh som er kjent fra Franz Werfels roman Die vierzig Tage des Musa Dagh (De førtito dagene på Musa Dagh, 1933) som handlet om overlevende fra det tyrkiske folkemordet på armenerne.^[9]

Byen gir fortsatt navn til Den ortodokse kirke i Antiokia, en av de viktigste kirkene i Levanten og det østlige Middelhavet.^[10]

Geografi

To ruter fra Middelhavet, som ligger gjennom elvekløften Orontes og Belenpasset, løper sammen i sletten til Antiokiasjøen, nå kalt Amiksjøen, og møtes der av

• veien fra Den amanske port (Bahçepasset) og vestlige Kommagene, som går ned fra dalføret til elven Karasu og til Afrin-elven,
• veiene fra det østlige Kommagene og overgangene av Eufrat ved Samosata (nå Samsat) og Apamea Zeugma (Birejik), som går nedover dalene i elvene Afrin og Queiq, og
• veien fra kryssingen av Eufrat ved den gamle byen Thapsakos, som er utkanten av den syriske ørken. En enkelt rute fortsetter sørover i Orontes-dalen.^[4]

Referanser

1. Sacks, David; Oswyn Murray (2005): Encyclopedia of the Ancient Greek World. Facts on File Library of World History. Lisa R. Brody (red.). Facts on File Inc. ISBN 978-0816057221; s. 32
2. Dix, Gregory (26. februar 2015): The Shape of the Liturgy, New Edition. Bloomsbury. ISBN 9780567663290; s. 174. Sitat: «...naturally Antioch and the great coast towns were strongholds of hellenism, as the hinterland was of the native tradition. But there were largely purely oriental quarters in Antioch itself and whole Aramaic-speaking districts in its neighbourhood:»
3. «Antioch modern and ancient city, south-central Turkey», Encyclopædia Britannica Online
4. Rockwell (1911), s. 130.
5. Kloeg, Paul (2013): Antioch the Great: Population and Economy of Second-Century Antioch, Masters, Leiden University
6. Holum, Kenneth G. (2005): «The Classical City in the Sixth Century», i: Michael Maas (red.), Age of Justinian, s. 99–100
7. «Antioch», Encyclopaedia Biblica, bind I, s. 186. (s. 125 av 612 i PDF-filen online. Merk at den tar flere minutter å laste ned). Sitat: «The mixture of Roman, Greek, and Jewish elements admirably adapted Antioch for the great part it played in the early history of Christianity. The city was the cradle of the church.»
8. Apostlenes gjerninger 11:25-26, Bibel.no. Sitat: «Han dro så til Tarsos for å oppsøke Saulus, som han fant og tok med seg til Antiokia. Et helt år var de sammen i menigheten der og ga mange mennesker opplæring i troen. Det var i Antiokia disiplene for første gang ble kalt «kristne».
9. «Books: Armenian Epic», TIME 3. desember 1934
10. Greek Orthodox Patriarchate of Antioch and All the East, offisielt nettsted

Litteratur

• Albu, Emily (2015): «Antioch and the Normans», i Hurlock, Kathryn; Oldfield, Paul (red.): Crusading and Pilgrimage in the Norman World. The Boydell Press.
• Grousset, René (1970): The Empire of the Steppes: A History of Central Asia. Walford, Naomi (overs.). Rutgers University Press.
• Wickert, Ulrich (1999): «Antioch» i The Encyclopedia of Christianity, Erwin Fahlbusch & Geoffrey William Bromiley (red.), 81–82. Bind 1. Grand Rapids: Wm. B. Eerdmans, ISBN 0802824137
• Rockwell, William Walker (1911): «Antioch» i Chisholm, Hugh (red.): Encyclopædia Britannica. Bind 2 (11. utg.). Cambridge University Press. s. 130–132.

Se også

• Antakya

Eksterne lenker

• (en) Antioch – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Antioch – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• The Ancient City of Antioch, kart
• Antioch (Antakya) med tidslinje, kart, og foto av Antiokias mosaikker og gjenstander