«Trieste» (batyskaf)
From Wikipedia, the free encyclopedia
«Trieste» er en batyskaf konstruert i 1952 av den sveitsiske ingeniøren Auguste Piccard. «Trieste» ble bygget i Italia og sjøsatt i 1953.
Generell info | |||
---|---|---|---|
Skipstype | batyskaf, undervannsbåt | ||
Bygget | 1952 ved Cantieri Riuniti dell'Adriatico | ||
Rederi | United States Navy (1958 - 1966), Marine nationale (1953 - 1958) | ||
Status | Bevart på National Museum of the U.S. Navy | ||
Sjøsatt | 26. august 1953 | ||
Tekniske data[a] | |||
Lengde | 18,14 meter | ||
Bredde | 3,51 meter | ||
Dypgående | 5,46 meter | ||
Toppfart | ca 1 knop horisontalt, ca 2 knop vertikalt | ||
Hovedmaskin | to elektromotorer | ||
Passasjerer | 2 | ||
Mannskap | 2 | ||
a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt |
Den ble i 1958 kjøpt av United States Navy, som brukte den både til forskning og til militære formål. Blant annet dykket den i 1960 som første i verden til bunnen av Marianergropen utenfor Filippinene. Den nådde en dybde på 10 912 meter, i en ekspedisjon ledet av Auguste Piccards sønn Jacques Piccard og den amerikanske løytnanten Don Walsh. Senere ble «Trieste» også brukt til å lokalisere vraket av den havarerte atomubåten USS «Thresher».[trenger referanse]
«Trieste» er likevel hovedsakelig en forskningsfarkost. Ubåten har liten mulighet til å bevege seg i annet enn vertikal retning eller frakte annet enn begrensede mengder vitenskapelig utstyr. Den har en lengde på litt over 18 meter og veier cirka 150 tonn når den er klar til dykk. I løpet av sin funksjonstid ble batyskafen bygget om så mange ganger at få originale deler er igjen. Blant annet ble den originale Terni-kabinen gjenbrukt i etterfølgeren «Trieste II». Erfaringene fra driften av «Trieste» har senere blitt brukt i konstruksjonen av flere andre dyphavsubåter; blant dem er kanskje «Alvin» mest kjent. I dag er «Trieste» utstilt på National Museum of the U.S. Navy.[trenger referanse]