Metafor
From Wikipedia, the free encyclopedia
Metaforar er ord eller uttrykk som ein brukar med «overført tyding». Det vil seie at ein skriv eller snakkar om éin ting for å uttrykkje ein annan.
Ein metafor blir tradisjonelt – og i samsvar med klassisk retorikk – definert som ei overføring av eit ord eller eit uttrykk frå den primære, bokstavlege bruken deira til ei ny, biletleg tyding, slik at det er ein slags likskap mellom dei to tydingane. Eit døme finst i setninga Den påstanden kan eg ikkje svelgje. Verbet svelgje tyder bokstavleg 'med ei muskelrørsle i svelget føre mat, drikke o l ned i matrøyret',[1] men i denne setninga tyder det nærmast 'godta'. Verbet svelgje er ført over frå eit bruksområde som gjeld det å føre mat ned i magen til eit bruksområde som gjeld det å føre idear inn hovudet. Ideane blir jamførte med maten, hovudet (eller hugen) med magen og godtakinga med svelgjinga. Ein nærskyld metaforisk språkbruk har vi når vi seier Dette må eg tyggje litt på. Verbet tyggje tyder bokstavleg 'knuse, male, elte (mat) med tennene', medan det her er nytta i tydinga 'tenkje over litt'. Det å tenkje over ein idé før ein godtek han, blir jamført med det å tyggje maten før ein svelgjer han.
Ein metafor må kontrasterast med ein metonymi, der ein i staden for det ordet ein meiner, set eit anna som det har ein viss samanheng med i til dømes rom, tid eller årsak. Eit døme på metonymi har vi når vi nyttar namnet Henrik Ibsen om verka til denne forfattaren i staden for om personen sjølv: Henrik Ibsen finn du på øvste hylle.