![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/c/c5/Bundesarchiv_Bild_183-B0628-0015-035%252C_Nikita_S._Chruschtschow.jpg/640px-Bundesarchiv_Bild_183-B0628-0015-035%252C_Nikita_S._Chruschtschow.jpg&w=640&q=50)
Nikita Khrusjtsjov
From Wikipedia, the free encyclopedia
Nikita Sergejevitsj Khrusjtsjov (17. april 1894–11. september 1971), russisk Никита Сергеевич Хрущёв Høyr, var ein av leiarane i Sovjetunionen under den kalde krigen. Han var fyrstesekretær i Det sovjetiske kommunistpartiet frå 1953 til 1964, og leiar av ministerrådet, eller statsminister, frå 1958 til 1964. Khrusjtsjov var ansvarleg for den delvise avstaliniseringa av Sovjetunionen, for å følgje opp framgangen i det tidlege romprogrammet, og for fleire relativt liberale reformer i innanrikspolitikken i landet. Partikollegaene til Khrusjtsjov fjerna han frå makta i 1964, og erstatta han med Leonid Brezjnev.
Nikita Khrusjtsjov | |||
![]() | |||
Fødd | 3. april 1894 Kalinovka | ||
---|---|---|---|
Død | 11. september 1971 (77 år) | ||
Statsborgar av | Det russiske imperiet, Sovjet-Russland, Sovjetunionen | ||
Parti | Sovjetunionens kommunistiske parti (1918) | ||
Yrke | politikar, militær, revolusjonær | ||
Utdanna ved | Industrial Academy Det nasjonale tekniske universitet i Donetsk | ||
Ektefelle | Nina Khrusjtsjov, Efrosinya Khrushcheva | ||
Sambuar | Nina Khrusjtsjov | ||
Barn | Sergej Khrusjtsjov, Leonid Khrusjtsjov, Julia Mykytivna Khrushcheva, Rada Adzhubey, Elena Mykytivna Evreinova(Khrushcheva) | ||
Medlem | Sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet Politbyrået i Sovjetunionen | ||
Alle verv |
|
Khrusjtsjov vart fødd i den russiske landsbyen Kalinovka i 1894. Han var metallarbeidar i ungdommen, og under den russiske borgarkrigen var han politisk kommissær. Med hjelp av Lazar Kaganovitsj, steig han i gradane i det sovjetiske hierarkiet. Han støtta utreinskinga til Stalin, og godkjende tusenvis av arrestasjonar. I 1939 sende Stalin han til Ukraina for å styre der, og han heldt fram utreinskinga. Under det som i Sovjetunionen var kjent som «den store fedrelandskrigen» (den andre verdskrigen), vart Khrusjtsjov igjen kommissær, og tente som mellommann mellom Stalin og generalane hans. Khrusjtsjov var med i det blodige slaget om Stalingrad, noko han var svært stolt av. Etter krigen vende han tilbake til Ukraina, før han vart kalla tilbake til Sovjetunionen og vart ein av dei nære rådgjevarane til Stalin.
Dei politiske arvingane til Stalin slåst om makta etter at han døydde i 1953, og Khrusjtsjov gjekk, etter fleire år, sigrande ut av kampen. 25. februar 1956, på den tjuande partikongressen, heldt han «den hemmelege talen», der han kritiserte Stalin og innleidde ein mindre undertrykkjande periode i USSR. Innanrikspolitikken hans, som tok sikte på å betre liva til vanlege sovjetborgarar, var ofte lite effektiv, spesielt når det gjaldt landbruk. Khrusjtsjov håpa etter kvart på å kunne stole på rakettar når det gjaldt forsvar av landet, og gav difor ordrar om kutt i vanlege militære styrkar. Trass i kutta var perioden under Khrusjtsjov den mest spente i den kalde krigen, og krigen nådde høgdepunktet sitt med Cubakrisa.
Uheldige sider ved politikken til Khrusjtsjov gjorde han mindre populær og potensielle motstandarar sterkare. Dei avsette han i oktober 1964, men han møtte ikkje den same døyelege lagnaden som tidlegare sovjetleiarar som hadde mista makta. Han vart pensjonert med ei leilegheit i Moskva og ein datsja på landet. Sjølvbiografien hans vart smugla ut i vest og delvis utgjeven i 1970. Khrusjtsjov døydde i 1971 av hjarteåtak.