From Wikipedia, the free encyclopedia
Det greske ordet aoidos (ἀοιδός; fleirtal: aoidoi / ἀοιδοί) refererte til ein klassisk gresk skald. I moderne homerisk stipend blir brukt aoidos av nokon som den tekniske nemninga for ein dyktig munnleg episk poet i tradisjonen som Iliaden og Odysseen blir antatt å tilhøyra (samanlikn med rhapsodos).
På klassisk gresk er ordet aoidos, «skald», eit agentsubstantiv avleidd frå verbet aeidein (*ὰείδειν) eller adein (ᾄδειν), «å kvad». Det slår fleire gangar i forskjellige former i begge Iliaden og Odysseen i forhold til poesi:
I verda som er beskriven i desse dikta, er skriving praktisk talt ukjent (sjølv om bruken av den er antyda i ein mindre episode, historia om Bellerofon.); poesi er «song», og poetar er «skaldar». Seinare, i det femte og fjerde århundre, vart framføringa av episk poesi kalla rhapsodia, og utøvaren rhapsodos, men ordet slår ikkje i dei tidlege eposa eller i moderne lyrisk poesi, så det er ukjent om Hesiod og poeten(e) ) av Iliaden og Odysseen ville ha vurdert seg sjølv som rapsodar (det har vorte hevda av Walter Burkert, og er akseptert av nokre nyare forskarar, at rhapsodos per definisjon var ein utøvar av ein fast, skriven tekst og ikkje ein kreativ munnleg poet). Det er ikkje eingong kjent i kva grad skaparane av munnleg episk poesi var spesialistar. Femios og Demodokos, i Odysseen, er avbilda medan dei framfører episke så vel som «uepiske» songar.
Det var likevel absolutt eit yrke av aoidos. Evmaios, ein figur i Odysseen, seier at skaldar (*aoidoi), healarar, sjåarar og handverkarar sannsynlegvis vil bli ønskt velkommen som gjestar, medan tiggarar ikkje er det; utanfor verda beskrive av Homer, gir Hesiod ei liknande liste i form av eit ordtak om profesjonell sjalusi.
I følgje Iliaden og Odysseen henta songarar inspirasjonen sin frå musene. Hesiod beskriv korleis musene besøkte han medan han passa sauene sine på Elikónas-fjellet og gav han denne inspirasjonen, slik at han kunne synga både om framtida og fortida. Ein anekdote i Iliaden om Thamyris viser at musene kunne ta frå seg det dei hadde gitt. Liksom i visse andre kulturar vart blinde menn nokon gangar skaldar: Demodokos i Odysseen er blind, og den legendariske skaparen av Iliaden og Odysseen, Homer, vart ofte sagt å ha vore blind.
Publikum for framsyningar av *aoidoi varierte avhengig av sjanger og omstende (sjå lista over). Kvinner deltok i, og nokon gangar leidd, klagesongar, ifølgje Iliaden. Mange av dikta til Sapfo er retta til kvinner og ser ut til å anta eit publikum av kvinner. For *narrativ (episk) poesi blir det sagd nokon gangar at publikum utelukkande var mannlege; dette er forstørring (til dømes lyttar Penelopeia til, og avbryt, ei framsyning avbildet i Odysseen), men det er sannsynlegvis i stor grad sant på grunn av bortlova kvinner tidleg i Hellas.
Det har vist seg frå samanliknande studiar av munnlegheit at Iliaden og Odysseen (så vel som verka til Hesiod) kjem frå ein tradisjon med munnlege epos. I munnlege forteljartradisjonar er det inga eksakt overføring av tekstar; snarare blir historier overførte frå ein generasjon til ein annan av bardar, som bruker formlar for å hjelpa til med å hugsa eit stort tal linjer. Desse diktarane var berarar av den tidlege greske munnlege episke tradisjonen, men lite er kjent om dei. Kvar gang skrivinga fann stad (datoar mellom 750 og 600 f.Kr. blir oftast foreslått), la ingen samtidige poetar og forfattarar som kan ha kjent til hendinga eller namngav diktaren(e). Ifølgje klassiske greske kjendar levde Homer lenge før dei to dikta vart skrivne ned.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.