![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/4/45/Henry-VIII-kingofengland_1491-1547.jpg/640px-Henry-VIII-kingofengland_1491-1547.jpg&w=640&q=50)
Ekskommunikasjon
From Wikipedia, the free encyclopedia
Ekskommunikasjon (frå latin av ex 'ut' og communicare 'dele med ein'[1]) eller bannlysing er ei kyrkjeleg straff i form av utestenging frå kyrkjesamfunnet. I aposteltida utstøtta ein openlyse syndarar frå kyrkjelyden, visstnok opphavleg for heile livet. Seinare godtok kyrkja å innlemme ekskommuniserte i kyrkjelyden att, etter ymse botsøvingar eller straff. I mellomalderen skilde ein mellom det vesle og det store bannet (excommunicatio minor og excommunicatio major). Det vesle medførte utestenging frå kyrkjelege sakrament i ein avgrensa periode, og var ein pedagogisk forholdsregel. Det store bannet (anatem) var den strengaste kyrkjestraffa, og medførte utelating frå alle kyrkjelege goder. Kyrkjeretten i mellomalderen kravde òg at den verdslege makta skulle syte for at bannlysinga også skulle få borgarlege følgjer.
![Thumb image](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/4/45/Henry-VIII-kingofengland_1491-1547.jpg/640px-Henry-VIII-kingofengland_1491-1547.jpg)
Martin Luther forkasta under reformasjonen det store bannet og godkjente berre det vesle bannet som eit middel for å halde openlyse syndarar borte frå nattverden. Den reformerte kyrkja nyttar derimot også det store bannet.